I en av passasjene i ei av Min Kamp-bøkene blir det reflektert over en kamerat av Knausgård som mener at littteratur skal handle om relasjoner mellom mennesker for i det hele tatt å kunne vurderes som interessant. Knausgård selv går her ikke lenger enn å kanskje synes at det er greit om kameraten mener dette. Selv later han til å mene at kameraten er vel ekstrem. Alle Min Kamp-bøkene handler såvidt jeg kan se om relasjoner mellom mennesker. De handler bare tilsynelatende om Knausgård. Men hvor står han selv?

Det er flere passasjer, mange, hvor han drøfter litteratur. Men den eneste boka han reflekterer mye rundt er Ursula Le Guins «A Wizard from Earthsea». Jøje meg. Knausgård leser ikke bare fantasy, han har peiling. Det er riktignok bare et sted, og bare noen få avsnitt, men likevel. Mer enn noen annen enkelt bok unntatt Mein Kampf.

Et sted skriver han om ei bunke bøker han tar med seg på reise. Han slapper av med Asimov. Asimov. Liksom. Knausgård har et forhold til science fiction.

Det verken kan, bør eller skal stikkes under stol: Knausgård er fan. Jeg skal ikke påstå at Min Kamp er sf. Men at han henter elementer fra sf, som at bakgrunnen er en del av persongalleriet eller at hvordan man skriver er like viktig som hva som skrives. Jeg har vitterlig lest en forfatter i The Guadian være åpenbart grønn av misunnelse over at Knausgård kan skrive to interessante og gripende sider om to tørk dassrull.

Knaus, kom ut av skapet. Er Min Kamp sf? Bør den innlemmes i kanon?

🙂

Print Friendly, PDF & Email