Bør folk lastes for at de blir fete?

Å være tilhenger av liberal politikk betyr blant annet å være tilhenger av at folk kan klare seg uten altfor mye lover og regler. Sunnhet er et dilemma her. Er det lurt å stole på at folk lever sunt bare de får nok opplæring?

Bakgrunn: Hvordan vi er laget

En gang var vi jegere og sankere på savannen i Afrika. Vi var, såvidt jeg forstår, små og søte og hadde haler. Litt som Ida. Vi levde i en verden som var fattig på ressurser. Fattig på mennesker som skjønte hvordan man kunne skaffe mer effektiv tilgang til ressurser. Og vi hadde det sånn i hundre tusen år.

Det var da nervesystemet vårt, og med det, det grunnleggende atferdsmønsteret vårt, ble utviklet. Vi er skapt for å overleve i en verden hvor det er overlevelse i å være villig til å legge ned betydelig energi i å skaffe seg sukker, fett, salt og sex. Uten dette får vi ikke ført genene våre videre. Vi trenger ikke mye av det, men på savannen i Afrika var det forferdelig vanskelig å få tak i. Sukker, fett, salt og sex er ikke usunt i seg sjøl. Ikke i de mengdene som er nødvendig. Det som gjør det usunt, er at mennesker er så glad i det. Så vi har lav terskel for å skaffe oss mer en vi trenger, når det først er lett å få tak i.

Hva dét betyr for hvordan vi blir

Når folk vokser til, blir de formet av læringshistorien sin, som formes av foreldrene og de andre omgivelsene deres. De har også et genetisk utgangspunkt. Noen lærer lettere enn andre å ikke spise mer enn nødvendig. Noen har mer samvittighetsfulle foreldre enn andre. Eller har flaks og kommer inn i et miljø hvor de lærer sunn livsførsel. Mange gjør det ikke, og utvikler dårlgie vaner. Siden det er forskjell på folk, lærer noen mennesker dårlige vaner lettere enn andre.

Det betyr ikke at de er dumme. Det betyr ikke at de er late. Det betyr ikke at de har en «dum» inni seg som gjør at de tar dårlige valg. Det gjør at de må anstrenge seg mye mer enn andre for å leve like sunt. 

Hva det betyr for personlig ansvar

Jørgen Foss langer av og til ut mot omverdenen, og skylder på alle andre enn seg sjøl for at han har et mer enn vanlig utvidet omfang. Han må jobbe hardere enn de aller fleste andre for å spise normalt. Hvis du er normalt slank, er det ikke fordi du har gjort en kjempejobb for å holde seg slank og Foss ikke har giddet. Jobben er mye lettere for deg.

Konsekvenser for en liberal politikk

Siden fedme og overvekt fører til betydelige merutgifter for samfunnet, er det ikke urimelig å mene at det er politisk relevant å se på hva som kan gjøres med det. En liberal politikk som går ut på at folk kan ta ansvar for sine egne handlinger, gjør som forutsetning at når folk er 18 og myndig, er den genetiske sammensetninga deres og det de har lært inntil da, noe de bare kan kaste av seg. Når man er 18 år og myndig, da skal man kunne ta seg sammen enten man har lært det eller ikke.

Jeg sliter med å støtte en sånn politikk. Andres fedme går ut over meg. Derfor bør det være mulig å diskutere politiske føringer for å regulere fedme og overvekt også innenfor ei liberal ramme.

For meg betyr ei liberal ramme at tiltak ikke skal være moraliserende. De skal ikke virke straffende hvis det i det hele tatt er til å unngå. De skal gi ganske vide føringer.

Men de skal ikke forutsette at folk bare kan ta seg sammen. For meg virker et sånt syn forferdelig moraliserende. Jørgen Foss er ikke blitt overvektig fordi han er for dum til  å skjønne at det ikke er lurt å spise mye feit mat. Å påstå at det er mulig å bekjempe fedmeepidemien ved å overlate ansvaret til den enkelte er forferdelig moralistisk, fordi det forutsetter at det å holde seg på matta egentlig er enkelt og at de som ikke klarer det er late eller dumme.

Veien videre

Det er mye det er mulig å gjøre med økonomiske incentiver. Det første folk tenker på når det gjelder økonomiske incentiver er jo å gjøre fett, sukker og salt dyrt. Å øke forsikringspremier for fete. Altså straff.

Vi har visst i over femti år at det er mer  effektivt å belønne folk for å gjøre lure ting enn å straffe dem for å gjøre dumme ting. Men nevner man dette, kommer moralistene fram igjen. Man skal da ikke belønne folk for å gjøre ting de burde skjønt av seg sjøl at de burde gjøre. 

Jeg ønsker meg en kunnskapsbasert og fordomsfri og ikke-moralistisk diskusjon om poltiiske føringer på problemer med selvkontroll. Og av og til ønsker jeg at jeg ikke var så forbannet høflig mot moralister.  

6 thoughts on “Bør folk lastes for at de blir fete?

  1. Jeg kan en hel del om kosthold, mere enn de fleste jeg diskuterer med. Allikevel er jeg overvektig, jeg er 1,92 høy, og veier 112 kg, og jeg har fått beskjed fra legen min å slanke meg pga for mye viceralt fett.

    Kan jeg laste media for det? Nei. Kan jeg laste omgangskretsen min for det? Nei. Kan jeg laste familien min og oppveksten min for det? Nei. Kan jeg i det hele tatt laste noen andre for det? Nei. Bør da andre betale for mine lege- og evnt sykehusregninger som er grunnet selvforskyldt overvekt? Nei Jeg er ene og alene skyld i min overvekt, og jeg bør selv gjøre opp for meg, på samme linje som røykere og alkoholikere må, via avgifter og beskatning.

    Det med vektjustering er helt enkel fysikk, putter en på mere energi enn kroppen trenger, så lagres det, putter en på mindre, så må kroppen ta av reservene. De som påstår at de ikke kan gå ned i vekt uansett hva de spiser burde forske litt på hvordan kroppen dems fungerer, hvis de klarer å finne ut og bevise hvordan kroppen utvinner energi fra luft og vann vil helt sikkert bli verdens rikeste person!

  2. Jeg nikket anerkjennende og var klar til å spre budskapet helt til jeg kom til siste avsnitt. Hva i all verden slags empiri tilsier at straff virker mot fedme? At økonomiske virkemidler vil gjøre noen forskjell?

    Fram til siste avsnitt argumenterer du for at valgene som fører til fedme i mindre grad enn generelt antatt er frivillige, og at mennesker har forskjellig evne til å gjennomføre det de inderlig godt vet er optimal livsstil. Hvordan henger dette sammen med å plutselig argumentere for at de samme individene skal piskes i form?

    For ordens skyld nevner jeg til slutt at jeg selv er kraftig overvektig, og har vært det siden puberteten. Jeg har prøvd det aller meste, inkludert gastrisk bypass, psykiater, psykolog, gruppeterapi og trening (og atter trening). Nå viser det seg at det manglet en liten bit i puslespillet i alle disse årene og behandlingsmåtene: hjernen min har et overutviklet absorbsjonssystem for dopamin, så det vil aldri nytte å vite hva som er riktig framgangsmåte, eller å ha økonomiske incentiver, det eneste som virkelig kan gi solide utslag i forhold til min fedme er kunstige dopamin-reopptaksinhibitorer, også kjent som ADHD-medisin.

  3. “Det betyr ikke at de er dumme. Det betyr ikke at de er late. Det betyr
    ikke at de har en «dum» inni seg som gjør at de tar dårlige valg. Det
    gjør at de må anstrenge seg mye mer enn andre for å leve like sunt.”

    Det finns forskning som tydligt kopplar fetma till både lågt IQ och personlighetsegenskaper som impulsivitet och dålig själv-disciplin. I vardagligt tal tycks lata och dumma passa rätt väl. (Vilket inte betyder att alla är det eftersom statistisk samband inte gäller på individnivå – så snälla, säg inget om er själva eller andra individer som invändning till den här kommentaren.)

    Politiskt är situationen ett bakslag för liberaler eftersom det är ett tydligt bevis på att individen inte klarar sig så väl på egen hand.

  4. Nei RM, du har ikke sagt noe om straff som effektiv metode, du har sagt noe om belønning som effektiv metode.

    Problemet er at vi ikke har funnet disse belønningsnøklene i et politisk samfunnsperspektiv. Skattelette for sunne mennesker er like mye straff for usunne, bare i en annen språkdrakt.

    Det er relativt enkelt å etablere belønningsinsensitiver i småsamfunn som familien, venneflokken ol.

    Så før vi hiver moralismen og straffetiltak over bord, hvordan vil (eksempler), på belønningsinsentiver se ut på politisk nasjonalt nivå?

  5. Utrolig godt spørsmål.

    Skal forsterkning virke, må den komme umiddelbart etter den artferden som skal forsterkes. Staten jobber i utgangspunktet langsomt.

    Man kunne lært funksjonærer celeration charting. Man kunne lært idrettsfolk prinsippene bak clicker training så de forsto dem.

    Men man kommer ikke utenom at effektiv atferdsendring innebærer at kan kommer tett innpå de menneskene hvis adferd skal endres. Jeg ser utfordringer her.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *