Om høybegavede barn

Det står om høybegavede barn i A-Magasinet i Aftenposten i dag. Jeg ble spurt litt ut om det. Her er det jeg hadde svart etter at jeg fikk tenkt meg litt om.

Det er fire kategorier av evnerike/høybegavede barn. Det er ikke alle av dem som er like problematiske, og hva som eventuelt er problematisk ved dem, varierer. De fire kategorien er:

  1. Barn som har gode evner og som klarer seg bra i skolen. Dette er den største gruppa.
  2. Barn som har gode evner men som ikke presterer så godt som de burde.
  3. Barn som, og vi vet ikke hvorfor, ikke finner seg til rette i skolen – og hvor høybegavelsen på en eller annen måte skaper problemer for dem.
  4. Barn som kvalifiserer for ytterligere en diagnose (depresjon, ADHD, Asperger, personlighetsforstyrrelse, …). Disse kan være ekstra problematiske i en terapisituasjon eller undervisningssituasjon fordi det kan være veldig vanskelig å få tillit hos, og konstruktivt samarbeid med, et skeptisk barn som er mer intelligent enn en selv.

Det er altså ikke veldig mange barn i kategoriene 3-4 – men de er mange nok, de er oversett, de er dårlig forstått, og det er vondt både å være dem og å være foreldrene deres. Derfor er denne saken viktig – og for noen av oss er den spennende og utfordrende.

Men den første og andre gruppa er også problematisk. Ikke fordi de ikke får et godt liv – for det får de jo. Men det å ikke identifisere dem, og å ikke tillate dem å strekke seg så godt som de burde – det er miljøkriminalitet. Det er skrevet bindssterke verk om hvor mye én svært intelligent person kan utrette under de rette betingelsene. Vi (og nå mener jeg ikke bare Norge, men hele verden) går glipp av viktige fremskritt fordi ressursene ikke blir brukt.

Jeg hører spørsmålene komme.

  • Ja, hva er høybegavelse da? Er ikke alle barn begavete?
  • Hvordan måler du smart? Med IQ-tester? Jammen IQ-testene måler jo bare evne til å løse IQ-tester.
  • IQ er ikke det samme som medmenneskelighet og/eller EQ.

Alle disse spørsmålene er besvart. Det interessante og uløste spørsmålet er hvorfor disse spørsmålene i det hele tatt blir stilt.

Se også

8 thoughts on “Om høybegavede barn

  1. Er det ikke en selvmotsigelse hvis et barn sies å ha gode evner, men likevel ikke presterer på skolen?

  2. Angående det par setninger: “Det er skrevet bindssterke verk om hvor mye én svært intelligent person kan utrette under de rette betingelsene. Vi (og nå mener jeg ikke bare Norge, men hele verden) går glipp av viktige fremskritt fordi ressursene ikke blir brukt.”

    Det er helt riktig, men man må også inkludere langvarig fokusert arbeid med det man skal bli god på for at man skal bli virkelig god! 10 000 timer påstår Anders Ericsson. Den type fokus er vanskelig å tilrettelegge betingelser for! Jeg TROR det er noe mer som må til, og kanskje er årsaken delvis genetisk.

    Rolf, har du noen linker e.l. om hvordan slik motivasjon og fokus kan læres?

    Det hadde vært morsomt å lest mer om!

    Ang “produksjonskapasitet” (i mangel av et bedre ord) så må man ha mer enn intelligens. Selvdisiplin/selvregulering/fokus/grit kreves også for å kunne produsere et resultat, og det er lettere å trene opp individer til å øke selvdisiplinen enn å trene opp intelligensen.

    Kanskje selvreguleringstrening kan hjelpe barn i kategoriene 3 og 4. Det er ihvertfall indikasjoner på at enkelte diagnoser av såkalt ADHD kan forbedres med slik trening, ref Russell A. Barkley (PS: jeg har ikke lest boken hans!).

    Jeg liker å tenke på “produksjonskapasitet” som en tre pilarer der hver pilar er intelligens, selvregulering, og kunnskap. Mao, tallknusingskapasitet; evne til å fokusere på oppgaven (og ingorere alt annet); og kunnskap (evt byttes ut med “fysisk kapasitet”) til å kunne uføre oppgaven.

    Intelligens er viktig, men det er stort sett medfødt! Selvregulering kan trenes, og kunnskap kan tillegnes.

    Hvorfor skrev jeg dette? Hmm, kanskje jeg vil høres intelligent ut?
    Det er viktig å være klar over intelligens, men hvis hver enkelt av oss (alle i verden) ønsker å forbedre sin egen “produksjonskapasiteten”, så er det lettere å forbedre sin egen selvreguering enn å øke intelligensen.

  3. Jeg burde lest gjennom før jeg trykket på “send”!
    Skrivefeil i første setningen!! Ikke veldig intelligent!
    Korreksjon: “det” skal være “et”.
    Og det er flere feil ser jeg!

  4. Jeg vil anbefale boka Expert Performance av Ericsson (jeg mener å huske at det er navnet på boka). Ericsson snakker en del om tiårsregelen. Ikke helt sikker på hvor du har ti tusen fra, men mulig han har sagt det også :) Magnus Karlsen er så vidt jeg vet et unntak fra tiårs-regelen.

    Det er greit å merke seg at Ericsson har en del kritikere, så ikke ta alt han skriver for god fisk.

  5. Mon tro det er her man må skille mellom evnen til å tilpasse seg uvante og utfordrende oppgaver fra evnen til å løse rubriks kube til stoppeklokke?

  6. Det den aktuelle diskusjonen/debatten går ut på, er hvordan gjenkjenne barn som ikke får undervisning på det nivået de fortjener, eller som sliter fordi de ikke blir sett som dem de er.

    Hva som skal til for å øke leveringsdyktighet er en annen diskusjon.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *