Etter Utøya: Hva gjør man med de som trenger hjelp?

Bare helsepersonell kan diagnostisere. Å finne ut hvem som sliter er atskillig lettere.

Det er nesten å forvente, det som kommer fram i nyhetene nå, og som en enslig kommentar fra en lærer på denne bloggen:

Oppfølgina etter Utøya er ikke god nok.

Vi er et skippertaksfolk. Det var ikke noe problem å mobilisere 150 000 til å komme til Rådhusplassen og vise varme og solidaritet. Å holde hjulene i gang etterpå – vel – det var verre.

Det jeg tviler mer på, er at det finnes systemer og rutiner til å ta vare på overlevende og pårørende i etterkant. Så her er, som svar på en lærers spørsmål, litt om hva en kan gjøre.

For det første (og stikk i strid med råd som ble gitt på Dagsrevyen i går):

Ansvaret for at ungene får behandling er ikke hos ungene og skal ikke være hos ungene. Ungene må bli sett.

Med riktig behandling vil det ta mellom et og et og et halvt år før en kan regne med passe normal fungering. Det som skjer med et menneske som har vært gjennom en avlorlig krise, er gjerne dette:

Først, fornektelse: Dette kan ikke være sant.

Så, sinne: Dette er urettferdig, sånt skal ikke hende meg, etc.

Deretter, forhandling: Hva kan jeg gjøre for at dette ikke skal være sant?

Videre: Depresjon: Søvnforstyrrelser, vansker med å spise, dårlig hukommelse, vanskelig for å føle noe og føler gjerne bare triste ting, tankene spinner rundt triste ting, ser ingen løsning

Til slutt: TIlpasning til den nye situasjonen, godtar at livet ikke er som før.

Disse stadiene er ikke helt universelle, alle opplever dem på sin måte, noen hopper over noen av dem, og man kan gå litt fram og tilabke mellom dem: Men i grove trekk vil de fleste kjenne igjen dette. Hvordan kan så du som lærer dra nytte av denne kunnskapen?

Jo, du kan gi den som sørger et tidspespektiv og en følelse av kontroll: Dette er ikke nytt. Dette er ikke ukjent. Folk har opplevet dette før og det går over. Og du gir eleven inntrykk av at du har peiling, og det er viktig for å få fortrolighet.

Jeg regner med at lærere er smarte nok til å kunne være litt subtile når de snakker med eleven. Ikke dytt noenting på dem, men bare gå gjennom stadiene i et tempo som passer, og vis at du skjønner at ting tar tid.

Jo: Og lykke til. Du vil trenge det.

2 thoughts on “Etter Utøya: Hva gjør man med de som trenger hjelp?

  1. Etter hva jeg har forstått, i noen tilfeller kommer folk seg aldri opp på bena igjen, og blir 100% arbeidsufør etter å ha opplevd en tragisk hendelse. Det var en reportasje i a-mag for en stund siden, en av de overlevende etter Åsta-ulykken hadde kommet godt fysisk ut av det, hun reiste alene og hadde ikke tapt noen nære, det sto vel ingenting om hun hadde mistet noe verdifullt i bagasjen, men det er vel tvilsomt – men hevdet allikevel å være arbeidsufør pga psykiske skader. Hun hadde visst veldig skyldfølelse, fordi hun ikke hadde hjulpet til med å berge liv rett etter ulykkestidspunktet.

    En av mine kjepphester er at de ulykkene som får mye medieomtale er relativt insignifikant sammenlignet med ulykker i trafikken o.l. Man er veldig snar med pårørendetelefon, krisehjelp og oppfølgingstilbud i medieomtalte ulykker, men tilbudet er (så vidt jeg har skjønt) omtrent fraværende i ikke-medieomtalte ulykker. Når det er sagt, hjelper det noe særlig med "psykologisk krisehjelp"? Jeg mener å huske en artikkel i New Scientist for et par år siden som konkluderte med at folk som ikke hadde fått noe form for psykologisk krisehjelp lettere reiste seg opp igjen enn de som fikk psykologisk krisehjelp.

  2. Du skriver mye klokt og en del jeg ikke vet svaret på.

    Jeg er usikker på, dog, om jeg tror at det går an å være uhelbredelig. Det kan godt tenkes at den aktuelle saken fra Åsta dreide seg mer om mangelfullt tilbud enn at det er ting som ikke er mulig.

    Ja, det er forskning som viser at krisehjelp kan gjøre vondt verre, og den type krisehjelp har vært praktisert i Norge lenge etter at det ble dokumentert at den var risikabel. Men det betyr ikke at krisehjelp ikke virker, bare at det må gjøres riktig og i henhold til den beste kunnskapen som er tilgjengelig.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *