Ikke ansett mennesker som ønsker å jobbe med mennesker.

jeg hører det av og til. Nei, ofte. Som motivasjon for å søke ei stilling eller en utdannelse. Jeg vil jobbe med mennesker.

Hvis du er leder innen et yrke hvor det jobbes med mennesker: Ikke ansett mennesker som ønsker å jobbe med mennesker.

Det har lenge slått meg at når folk sier at de helst vil jobbe med mennesker, er det et premiss som er underliggende:

Menneskekunnskap er vi født med. Vi som jobber med mennesker trenger ikke å kunne noenting. Utsagnet «Jeg vil helst jobbe med mennesker» betyr vanligvis «Jeg vil helst ha en jobb hvor jeg ikke trenger å kunne noe.»

Mennesker er vanskelig. Mennesker er det vanskeligste som er. Det er ingen jobber hvor man trenger å kunne så mye som hvis man jobber med mennesker. Vi er født med rudimentære evner til å leve sammen med andre mennesker så lenge alt går som det skal.  Med en gang ting ikke går som de skal, blir menneske vanskelig. Så hvorfor slipper folk som jobber med mennesker unna med å ikke kunne noenting?

Jo, de jobber sammen med andre mennesker som også ønsker å jobbe med mennesker. Og hva har sånne mennesker til felles, utover (Hos mange av dem. Bevares. Ikke alle.) at de helst ikke ønsker å kunne noe? Jo, de har det til felles at de ønsker å ta vare på alle mennesker på en gang. På arbeidsplasser hvor det jobbes med mennesker, blir det ikke stilt krav til resultater. Man inbiller seg og overbeviser hverandre om at at arbeid med mennesker ikke kan og ikke skal måles. Ingen udugelige får sparken for lederne takler ikke å se at folk blir lei seg. Det skjer tilsynaleatende ingen feilansettelser. Det er en masse mennesker der ute som jobber med mennesker og som ikke har annen kompetanse enn frekkhetens nådegave og evne til å selge, føre timer og fakturere. Og en hel masse ledere der ute som ikke har oversikt over faget menneske og som ikke vet at finnes de som kan annet og bedre.

Såh, sier min oppvakte leser: Du jobber jo med mennesker. Liker du ikke å jobbe med mennesker? (Hva min ikke oppvakte leser mener vet jeg i skrivende stund ikke, men det finner jeg sikkert snart ut.)

Her faller bomba: Nei, jeg er ikke spesielt glad i å jobbe med mennesker. Jeg kan veldig mye om mennesker, så jeg er ganske flink til det. Men jeg er ikke spesielt interessert i å ta vare på eller bli venner med de jeg har på kontoret. Jeg er glad i å se at jeg får til å endre dem. Jeg er glad i å se at jeg klarer å konvertere trygdemottakere til skatteytere. Jeg er glad i å se at jeg klarer å få folk til å ta rett ansvar på riktig måte. Jeg er glad i å se at teoriene har noe for seg, metodene er effektive og at folk endrer seg. 

Men jeg har ikke denne jobben fordi det er mennesker involvert. Mennesker kan jeg, på generelt grunnlag, stort sett klare meg uten (Det er enkelte mennesker jeg ikke kan klare meg uten. De er klar over det. Jeg håper i hvert fall det). Jeg er i denne jobben fordi det det er kunnskap, prosess og endring involvert.

VIl du jobbe med mennesker? Det er vanskelig. Du må kunne innmari mye. Du må kunne matte. Du må kunne engelsk. Du kunne lese vitenskapelgie artikler – hvis du ønsker å levere kvalitet og ikke piss. 

🙂

Print Friendly, PDF & Email

28 responses to “Ikke ansett mennesker som ønsker å jobbe med mennesker.

  1. Etter en for meg noe uklar innledning fikk jeg betaling for min tålmodighet
    lenger ute i innlegget. Godt poengtert. Og med befriende kraft.

    • Menneskekjenner ???
      Hele innlegget ditt avsluttes med ordet piss !!!
      Er dette seriøst ?
      Hvis du er frustrert over at du ikke får lov til å jobbe med de flinkeste menneskene i næringslivet, fordi du ikke kan selge din kompetanse – og derfor er nødt til å leve av henvisninger fra helsevesenet…., og i tillegg stempler de som ubrukelige – gå i deg selv og finn ut hvem du er og hva du kan bidra med !
      Hilsen med beste mening

  2. Godt skrevet og en fin tankevekker.

  3. Hm.. jeg reagerer på det du sier om å endre menneskene. Jeg håper jo du husker på å bevare den enkelte brukers integritet og ikke kun er ute etter å “fjerne” avvikende atferd. Ren og skjær normalisering kan plutselig ta over tanken og hensynet til brukers egenverd.

    for min del er det gjerne litt smalt å si at man ikke skal like å jobbe med mennesker. Det går an å ha det som fokus, SAMTIDIG som man må vite hva man skal/bør/kan gjøre i dette arbeidet

  4. Barnevernsarbeider

    Det er vel greit å spissformulere…. For min del har jeg en jobb hvor samhandling med mennesker er hovedoppgave og nettopp derfor liker jeg det! Ikke fordi jeg skal endre dem, sjøl om jeg håper de forandrer seg gjennom samarbeidet vårt. Ikke fordi jeg skal bruke metodikken min på dem, sjøl om kompetansen min kan gi dem nødvendige verktøy for å gjøre omsorgssituasjonen bedre. Jeg liker å samhandle med mennesker fordi dynamikken i det gir meg mer enn å bearbeide døde ting. Jeg forbeholder meg retten til å framsette ønsket mitt uten å bli feiltolket til at jeg ikke kan noenting.

  5. Eirin Mikalsen Orum

    Da jeg var ung og lovende var jeg en av dem som sa akkurat det: “Jeg vil jobbe med mennesker”. Ikke som psykolog, jeg valgte det bort fordi jeg innså at jeg ikke kan fordra syke mennesker, og faktisk er redd de som er psykisk syke (altså skikkelig psyke, ikke sånn vanlig utfordret). Jeg ville ikke jobbe som journalist, fordi jeg da måtte sette meg inn i politikk eller økonomi eller noe annet jeg fant like uinspirerende. Også advokatyrket ble valgt bort, for jeg kjente meg selv godt nok til å vite at jeg var konfliktsky og ikke hadde sansen for pugging.

    Da jeg valgte reiselivsbransjen var det likevel viktig for meg å ikke bare hoppe ut i det, ei heller å lære “reiseliv”, som slo meg som altfor vagt, jeg valgte en svært konkret hotellhøyskole og tok lederutdanning. Et par år på dobbeltrom på et svært så internasjonalt internat, og så var det ut i førsterekkejobbene. Riktignok startet jeg som mellomleder, men likevel kan jeg nå se at du har veldig mye rett i dine påstander: folk i serviceyrker er generelt svært dårlig utdannet, lite reflekterte, og ikke på langt nær like sosialt dyktige som de liker å tro. De fungerer greit nok i møte med kunder, kortvarige relasjoner der maktforholdet er avklart på forhånd, men bak scenen er det alltid konflikter, misforståelse og vantrivsel.

    Det ER vanskelig å jobbe med mennesker, vanvittig vanskelig! Mennesker er så kompliserte, men samtidig er vi visst for enkle til å forstå hvor kompliserte vi er. Vi klarer sjelden å virkelig forstå alle andres motivasjoner, for ikke å snakke om å føle ekte empati. De som påstår at de er sosialt dyktige er nok dyktigere på selvbedrag enn på noe annet…

  6. Jeg forstår ikke vitsen med å kverulere rundt dette uttrykket, og jeg er vant til å bruke den frasen selv. Folk legger ulike meninger i ett og samme utsagn, og jeg kjenner meg ikke igjen i dette.

    NB. Det finnes heldigvis ledere som er såpass opptatt av personlig egnethet at de sparker folk som ikke egner seg til å jobbe med mennesker.

  7. Noen sier de vil jobbe med mennesker, andre sier at de vil jobbe med å hjelpe mennesker – det er en betydningsfull forskjell. Og ja…. selv om noen er født med emosjonell intelligens, er det mye om mennesket og des kropp, emosjoner, sinn og åndsliv som ikke ligger oppe i dagslyset for alle. Det er et ansvar en må være bevisst men nå er heller ikke kunnskapen hemmeligholdt og lærbar for den som vil søke etter gode lærere.

    Etter 23-år i bransjen som konsulent, terapeut, veileder synes jeg det er et fag en kan være stolt over – mye mer tilfredsstillende enn å jobbe som reklamefotograf.

  8. Jeg liker å jobbe med mennesker, jeg liker å jobbe for mennesker. Mine kolleger er likedan og det er jeg jaggu glad for! Jan Arild Myhren-Vernepleier. Forøvrig:jeg hadde 6 i nesten alle fag før jeg søkte på høgskoleutdanning for vernepleie.

  9. Jeg tror du overfortolker denne floskelen som kan brukes på intervju. “Liker å jobbe med mennesker” høres for noen veldig fint ut, og er derfor greit å ha i vokabularet hvis man blir intervjuet av en sjef som ikke akkurat er så flink til å gjøre objektive vurderinger.

    • Hva slags personalsammensetning tror du at man risikerer å få dersom den som ansetter ikke akkurat er så flink til å gjøre objektive vurderinger?

      • Man får en dårlig sammensetning. Det er ikke poenget mitt. Poenget er at hvis du som arbeidssøker vet at arbeidsgivere generelt har denne svakheten, kan du misbruke floskelen for å øke sjansene dine for å få jobben.

        • Rolf Marvin Bøe Lindgren

          Nå snakker ikke jeg om folk som misbruker en floskel for å påvirke intervjuere.

          Jeg snakker om mennesker som genuint ser på det å jobbe med mennesker som det eneste som er motiverende med å jobbe. De finnes. Det er mange av dem.

  10. Hvis arbeid med mennesker skal måles, hvordan skal man måle det? Med rapporteringsskjemaer?

    • Jeg er usikker på om du stiller riktig spørsmål her. Eller hva det er du spør om.

      Det er massevis av måter man kan måle resultat av arbeid på. At man skriver ned i rapporteringsskjemaer er nesten selvsagt. Spørsmålet er hva man skriver ned i dem? Hvor skal det som skal skrives ned, komme fra? Hva spør man om? Hvem spør man?

      Ofte forstår ikke klientene mine selv at de har oppnådd bedring før jeg forteller dem at det de sier de har gjort sist uke, er ting de fortalte meg at de ikke fikk til for to måneder siden. Eller de forteller at noen de kjenner, forteller dem det.

      Alt kan måles. Enkelte ting er vanskeligere å måle enn andre. En god del ting vet vi ennå ikke hvordan vi skal måle – men vi kommer dit.

  11. Flåsete vissvass, håper du begynner å vaske toaletter- da kan du gjøre noe for mennesker ihvertfall !

  12. Jeg liker å jobbe med mennesker. Kunnskap er innmari viktig. Motorsag kan spare en for masse tid og arbeid, men bråker for mye og rommet, klærna + motorsagen må vaskes osv. Vinninga går derfor fort opp i spinninga. Benrester kan lett knuses og males opp til benmel som så kan støvesuges (eller brukes som plantegjødsel om du er en av dem som liker å tenke grønt). Utfordringen er å fjerne alt kjøttet fra skjelettet. Men jeg digresserer.

    Leger Uten Grenser hater å jobbe med mennesker.

  13. Jeg har ingen relevant erfaring med å jobbe med mennesker, men skriver det gjerne i en jobbsøknad fordi det er hva jeg ønsker å jobbe med.. Men jeg skriver det fordi jeg vet jeg KAN mennesker, jeg lese de og hjelpe de. Jeg tror dette er fordi jeg har mye kjærlighet i meg. Du må faktisk like folk for å kunne hjelpe de.

  14. Andreas Hesselberg

    Jeg tror forfatter av dette innlegget er introvert. Jeg kan selv kjenne meg litt igjen i dette.

  15. Frihetrettferdighet

    Det er fint at du beskriver det litt nærmere lenger ned, som svar til en av de andre, du mener ikke de som bruker floskelen “jobbe med mennesker”, men du sikter til de som genuint vil jobbe med mennesker. Men for meg har det aldri hvert selvfølgelig, elelr i tankene mine i det hele tatt at det skulle være en enkel eller kunnskapsløs jobb.. Men, når du sier det så har jeg irritert meg over dem som tar for lett på det, og missbruker stillingene sine ja….
    Selv kunne jeg aldri tenke meg en jobb der jeg ikke skulle ha noe som helst med mennesker å gjøre, men etter å ha prøvd en del “vanlige” jobber, så har jeg fått bekreftelse for det som jeg egentlig alltid visste.. Jeg passer overhodet ikke i slike jobber! Jeg fikk påvis ADHD som 30 åring. Da hadde jeg pløyd meg igjennom en del såkalte “jobbe med mennesker”-jobber, og blitt fulstendig utbrent. Jeg mistet flere år av livet mitt før jeg klarte å bygge meg nogenlunde opp igjen.. Ja, jeg fant ut hvor grensen gikk for å presse meg selv, og hvor neste grense for å bruke av reservetanken osv gikk.. Folk med ADHD passer ikke til A4 jobber der målet er å komme tidsnok, jobbe rolig, jevnt og trutt, der resultater ikke er så viktige, og du helst ikke skal vite hva som er poenget med det du gjør, eller hva som skjer senere i prosessen, hvis det er en. Også må du gå hjem klokken 16:00, uavhengig av om du er ferdig med den oppgaven du holdt på med eller ikke.. For en som er mer opptatt av hva, hvorfor, og mål, enn akkurat NÅR dette skal skje så blir det veldig feil. Du føler at du jobber og står på, legegr sjelen din i å gjøre det bra, og effektiviserer systemet/prosessen, ol. Omgivelsene er tipp topp shinet, og alt er på stell, også er det ingen som setter pris på det, de blir faktisk sure! Hvis jeg jobber effektivt så må alle andre også det, og det går jo ikke.. Dessuten så bryr de seg bare om tiden jeg jobber, ikke at jeg jobber.. De som står og skravler ved vannbeholderen blir gjerne forfremmet, mens de lurer på om jeg burde få sparken fordi jeg kom ett minutt forsent igjen, OG satt 20 min over tiden, i går.. Selv om jeg aldri krever overtidsbetalt for det.. Jeg gjorde det fordi jeg hadde dårlig samvittighet for å ha kommet ett minutt for sent, og fordi jeg gjerne ville gjøre meg ferdig med en sak, mens jeg enda hadde samtalen med kunden friskt i minnet..

    Ok, lang inledning, poenget er at folk med ADHD ikke er syke i utgangspunktet, men de blir syke av å forsøke å presse seg inn i en form de ikke passer i.. Ser man stort på det kan man si det finnes to typer mennesker, det er de uten og de med ADHD. Alle de uten bruker 30-40% av kapasiteten ( mentalt, fysisk, følelsesmessig osv ) sin fra de står opp til de legger seg, sovner tvert og går inn i dyp søvn ( Delta frekvens ) til de våkner av vekkerklokken og spretter opp siden de automatisk går inn i Beta-frekvens modus (lys våken tilstand ), også gjenntar de samme mønster dag etter dag. Disse menneskene er skapt for A4 jobber, de er A-mennesker og kan ikke yte mer enn maks 40% Det er ikke noe galt med dem, de er bare sånn, og samfunnet har mange jobber til disse menneskene, så de sliter sjelden.

    Så har vi den andre typen mennesker; De såkalte ADHD menneskene. Disse kan bare yte 0-10% ELLER 100%, det finnes ingen mellomting! De prøver bare å lure seg selv, og andre, hvis de prøver seg i en A4 jobb.. De kan svitsje raskt mellom 10 og 100%, sånn at det tilsynelatende ser ut som om de jobber jevnt og trutt i et rolig tempo, og bruker 30-40% av kapasiteten sin. Det sier seg selv at dette blir veldig slitsomt i lengden.. Så sansynligvis slutter de, eller blir syke etter maks tre månder.. Ikke fordi de ikke klarer å holde på en jobb, men fordi de var i feil jobb…

    Hvis en A4 person prøver seg i Idol, Norske Talenter ol. så kan de klare å komme igjennom første runde, men så blir dommerne skuffet, og deltageren skuffet. Dommerne ba jo vedkommende om å gi jernet, gi 100% De er jo så sikre på at det bor mer der inne, mens deltakeren føler at de har gjort sitt livs show, og stiller seg uforstående til kritikken, og føler seg hjelpesløs og skremt av tanken på at de krever endamer av dem.. Det er jo bare ikke mulig..!!! Og, nei, det er ikke det..

    Kyllinger er gode på å hakke og sparke i jorden, de er redde for å fly, det er farlig for dem. En ørnunge i en hønsegård vil snart føle seg misslykket, for nebbet egner seg dårlig til hakking, og ørnen skjønner heller ikke poenget.. Kyllingene vet nemmelig ikke at de gjør en viktig oppgave for jorden og økosystemet, så de kan ikke forklare dette for ørnen, og uansett om de hadde visst det og forklart det så ville ørnen fortsatt ha hvert en svært klossete kylling.. Ørnungen føler et kall, en dragning mot å fly, få oversikt og jakte mm. Dette får kyllingene bare til å himle med øynenen og tro at han er gal..
    Vi forstår dette når det gjelder fugler og dyr, for de ser jo forskjellige ut.. men, mennesker ser like ut, så derfor må alle klare det samme og passe inn i de samme rammene..?

    Som sjef, eller ansvarlig for å ansette folk, er det viktig å vite om denne forskjellen, slik at du unngår å sette feil folk til feil oppgave. Begge kan gjerne jobbe med mennesker, men kyllingen passer kanskje best til ¨å servere maten i kantina, og ørnen til å være ambulansesjåfør, brannmann, underholder, politi, mm…Alle yrker der det er lange pauser der det skjer lite/eller andre ting ( 0-10% ) før alt skjer på en gang ( 100% ).

    Og er du sjef for mennesker som jobber med sårbare/hjelpesløse grupper mennesker, eller dyr ( ! ) Så sjekk for all del motivasjonen for å ville jobbe med mennesker/dyr! Vil de hjelpe, elelr vil de bare ha kontroll og makt? Psykopater tiltrekkes av stillinger der de kan ha makt over andre,som gjerne er avhengige av dem, og stillinger med høy lønn.. Men de som ikke er smarte nok til å få høy lønn kan gjerne ta ut frustrasjonen på syke, eller gamle mennesker..
    Jeg har jobbet som ekstravakt på sykehjem, på en avdeling for demente.. Mange av de som jobbet som ekstravakter hadde som motivasjon å gjøre en forskjell, og å gjøre tiden til beboerne så god og omsorgsfull som mulig.. Mens mange av de fast annsatte hadde i beste fall jobbet der for lenge.. De spiste opp alt som var godt i beboernes kjøleskap, okkuperte TVen og så bare på det de selv ville, mens beboerne vandret hvileløst rundt og skadet seg, eller spiste blomster og andre ting de selvfølgelig ikke burde gjøre.., og serverte samme pålegget til beboerne hver dag.. De lot dem beholde samme bleien på når de ble lagt før kveldsvaktskifte, for kveldsvaktene kunne jo ikke vite om ting hadde skjedd før eller etter de ble lagt.. ( bleieutslettet kunne de jo ha hatt en stund .. ) Andre ville ikke gi dem noe å drikke etter at de hadde svelget medisiner knust i syltetøy før de la seg for natten.. Noe som resulterte i at flere av beboerne fikk svære blemmer og etseskader i munn og svelg i løpet av natten, og ekstravakter fikk skylden.. For ingen som hadde kompetanse ville vel funnet på å gjøre noe sånt?? Det var jeg som var ekstravakten, og jeg protesterte og prøvde å hente vann, men ble dratt med på rapport, og fikk beskjed om at det gikk fint og vi hadde ikke tid…
    Det hjelper ikke om de har all verdens kompetanse hvis de ikke har som intensjon å bruke hverken den, eller normal menneskekunnskap om hvilke behov den enkelte har..

    Hadde jeg havnet på sykehjem en dag så håper jeg at det er en overvekt av den type mennesker som ekstravaktene representerete ( Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men dette er min erfaring , og min vennines erfaring fra andre sykehjem )
    Jeg har hvert innlagt på sykehus, og erfart hierarkiet som fortsatt eksiserer den dag i dag, og ikke til pasientens beste, men det fungerer fint for egoet til overlegen..
    Hjelpepleiere, søppeltømmere og rengjøringspersonlell er de hyggeligste, så har du sykepleierne som ofte også er hyggelig, men de har ikke lov til å ha kompetanse, eller å dele denne.., de er livredde for O´Store Overlege, og bukker og neier når han kommer inn på legevisitten. De står livredde og stirrer i bakken som sjenerte skolejenter, klare til å få refs. Og når jeg som pasient stiller spørsmål, i stedet for å bare svare ja og ha, da ser de ut som om de helst vil synke gjennom et hull i gulvet.. De blir bleke og begynner å svaie.. Legen har enten ikke kompetanse til å svare, eller ønske rikke å ha det og vrir seg derfor unna spørsmålet.. Før han går videre på sin signingsferd og store egotripp… Igjen ligger jeg og andre pasienter som fremdeles ikke har fått svar, og sykepleiere som helelr ikke har fått svar på hva som bør gjøres, som ikke har lov til å gjøre noe annet enn å lindre.. De kunne tatt en telefon og bedt om at kanskje de skulle undersøke ditt eller datt, eller ta flere prøver, menn de må ikke forstyrre o store lege.. Som mener at jeg skulle være 100% frisk 14 dager etter utskrivelsen, og derfor ikke trengte sykemelding.. Dette til tross for at O´Store Overlege aldri følger opp en eneste pasient, og dermed mangler kompetansen til å vite hvor lang tid det egentlig tar å komme seg på beina igjen..

  16. Dette er vel noe av det største våset jeg har lest på lenge. Stakkars de som måtte være så uheldig å ha deg som leder. Slå opp ’empati’ i ordboka. Det går an å være en tydelig og klar leder, samtidig som man bryr seg om andre……

Leave a Reply