Karl Ove Knausgård og Science Fiction

I en av passasjene i ei av Min Kamp-bøkene blir det reflektert over en kamerat av Knausgård som mener at littteratur skal handle om relasjoner mellom mennesker for i det hele tatt å kunne vurderes som interessant. Knausgård selv går her ikke lenger enn å kanskje synes at det er greit om kameraten mener dette. Selv later han til å mene at kameraten er vel ekstrem. Alle Min Kamp-bøkene handler såvidt jeg kan se om relasjoner mellom mennesker. De handler bare tilsynelatende om Knausgård. Men hvor står han selv?

Det er flere passasjer, mange, hvor han drøfter litteratur. Men den eneste boka han reflekterer mye rundt er Ursula Le Guins «A Wizard from Earthsea». Jøje meg. Knausgård leser ikke bare fantasy, han har peiling. Det er riktignok bare et sted, og bare noen få avsnitt, men likevel. Mer enn noen annen enkelt bok unntatt Mein Kampf.

Et sted skriver han om ei bunke bøker han tar med seg på reise. Han slapper av med Asimov. Asimov. Liksom. Knausgård har et forhold til science fiction.

Det verken kan, bør eller skal stikkes under stol: Knausgård er fan. Jeg skal ikke påstå at Min Kamp er sf. Men at han henter elementer fra sf, som at bakgrunnen er en del av persongalleriet eller at hvordan man skriver er like viktig som hva som skrives. Jeg har vitterlig lest en forfatter i The Guadian være åpenbart grønn av misunnelse over at Knausgård kan skrive to interessante og gripende sider om to tørk dassrull.

Knaus, kom ut av skapet. Er Min Kamp sf? Bør den innlemmes i kanon?

4 thoughts on “Karl Ove Knausgård og Science Fiction

  1. paradoks mellom science fiction og mellommennesklige relasjoner da ? Game of thrones.. Er jo bedre enn DSM IV.. :p Skjønte ikke helt hvor du ville hen her

  2. Fantasy ja. Riktig det. Beklager. Er jo samme sjangre som DSM IV. Min forglemmelse.

    Ellers har man jo Stargate Universe TV-serien. Den er jo både SF og meget mellommennesklig interessant. Det verbale utbroderes ikke særlig, men en TV-serie har jo også da det non-verbale å spille på.
    Jeg har likevel sett nevnte TV-serie, med venner og vi har sett på ulike elemnter. Begge deler fins. Noen henger seg opp i det teknologiske, andre blir mer interessert i samspillet mellom mennesker fastlåst inne i et romskip uten endemål.

    Men om jeg forstår deg rett, så tenker du på en form for manglende utbrodering/beskrivelse av relasjonene, eller en noe ensidig vinkling av dem. Det har du jo rett i. Sannheten er “subjektiv”. Og vi har alle vår personlige vrangforestilling om det faktiske.

    Hva er det underliggende du tenker på ? Jeg er fristet til å foreslå at du kanskje argumenterer litt for at empati må (be)læres ? og at det er en del av litteraturen sin oppgave ? Aner jeg også en noe narcissisme/”fanatsy”-anklagende tone overfor Knausgårds “monologer”, og da noget egosentriske fremstilling av “verden”. Til den grad at du mener at det grenser til science fiction ? Tja… kanskje.

  3. Nei, slett ikke.

    Jeg argumenterer for at Knausgår har et forhold til science fiction fordi han leser sf og fantasy, og fordi han reflekterer over at enkelte later til å mene at god litteratur utelukkende drives fram av relasjonene mellom rollefigurene.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *