Misvisende om IQ i Aftenposten Innsikt

Aftenposten Innsikt har et oppslag om psykolog Carol Dweck, som i tillegg til å ha pussige ideer om personlighet, også mener å ha vist at hun kan øke barns IQ.
 

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om dette. Jeg understreker at jeg ikke har lest Dwecks bok og at jeg også gjorde oppmerksom på dette.

Jeg innestår altså ikke for noe annet enn det jeg faktisk siteres på. Det er sånn jeg roser mine barn, også – det er dog ikke fra Dweck jeg har dette.

Dweck siteres på noe småpussig noe.

Innsatsbarna, derimot, hadde faktisk lært av å tenke hardere på de vanskelige spørsmålene. Da de kom tilbake til de lette oppgavene, gjorde de det plutselig bedre enn evnebarna – til tross for at de to gruppene i starten hadde gjort det helt likt. Alt som skilte disse to gruppene var altså ulik form for skryt. «Siden dette var en slags IQ-test, er det faktisk mulig å hevde at evneros senket elevenes IQ, og at innsatsros økte barnas IQ», skriver Carol Dweck i boken.

«Innsatsbarna» er altså de som ble rost på innsats og ikke på resultater. Dette er i og for seg god barnepsykologi. Det er slik jeg roser mine barn. 

Bortsett fra at jeg sliter med å tro at det er brukt double blind her, slår det meg at det er noe Dweck åpenbart ikke forstår:

Det er forskjell mellom å øke barns evne til å løse IQ-tester, og å øke deres intelligens. 

IQ er et mål. Intelligens er et begrep. Dersom man øker barns evne til å skåre høyt på IQ-tester, vet man ikke om det er fordi intelligensen deres har økt, eller om de bare er blitt flinkere til å løse den type oppgaver.  

En IQ-skår er riktig bare under bestemte forutsetninger: Den som tar testen, må ha veldig mye til felles med normgruppa – den gruppa som man sammenlignes med når man tar testen. Blant annet må man ha øvd omtrent like mye. Man må ha omtrent samme innsatsvilje. Ellers vil resultatet bli kunstig høyt. Eller kunstig lavt. Eller kunstig riktig.

Det blir det da også vanligvis. Derfor må resultatet av en IQ-test alltid tas med ei klype salt. Den sanne skåren er sikkert i nærheten av den skåren man faktisk får. Men det kan ikke tas hensyn til individuelle forutsetninger. Derfor består de beste IQ-testene av forskjellige batterier, blant annet slik at man kan få et inntrykk av om den som tar testen, avviker fra normgruppa på måter som kan ha betydning.

Norske og svenske barn skårer lavere på IQ-oppgaver enn amerikanske og britiske, fordi amerikanske og britiske barn trenes opp i å konkurrere  på en helt annen måte – og langt tidligere – enn norske og svenske. Det betyr ikke at det er en forskjell i intelligens, men det betyr at det er en forskjell i hvor mye innsats man er villig til å legge i å gi riktig svar.  Det betyr også at det ikke er en forskjell på tvers av kulturene, fordi den ferdige IQ-skåren tar høyde for dette.

Deck burde vite at det er mye lettere å øke barns evne til å løse IQ-tester, enn det er å øke deres intelligens. Det virker på meg som om hun ikke vet det.

3 thoughts on “Misvisende om IQ i Aftenposten Innsikt

  1. Har du prøvd ? Har du gjort noen eksperimenter ?

    Egen erfaring, sier at man lærer voldsomt av sin første test, gitt at man yter. Andre test, gitt at man har forsøkt på den første og sett “tegninga”, som jo oftest er bevegelse, farge eller XOR, så er fremgangen, resultatmessig, avvikende stor. Så føles det som “fremgangen” avtar exponensielt. Man kan vel anta at det fins en gitt indre grense, jamfør kroppen ellers, og idrett. Trening gjør f.eks at musklene vokser mot sin genetiske terskel, likeså kondis og hvorfor ikke også IQ ?

    Jeg antyder at dersom vi i norske skole, kanskje til og med hvert år, krevde en test av elevene, verbalt + raven + numerisk, så ville både elevene fått trening, varierende individuell innsats ville kunne avleses på avvik fra en person norm, og de ville alle blitt målt opp mot sin “genetiske maks”. Hvorfor ikke ? I semi-kommu-land, hvor det meste kartlegges likevel. La oss nå se om det fins etniske forskjeller på “IQ-tester”, over et lengre tidsrom. Ingen sliter med å erkjenne at de fins innenfor idrett. Vest-Afrikanere og sprint. Øst-Afrikanere og kondis. Arabere og Øst-Europeere på styrke.
    Ja, hvorfor ikke også IQ ?

    Dessuten, fins sikkert mange sosiale avvikere, hvis skjebne, en gang i tiden, kunne tatt en bedre vei, om noen objektiv kunne ha fortalt dem hvilke evner de besatt og hvilke muligheter de reelt sett hadde foran seg.
    Janteloven ? Barnslig, i så fall. “Skal ikke tro du er noe, men det er jo helt greit at man innbiller seg å være noe, til tross for at man ikke er. Bare ikke si det høgt.”.. Høres litt ut som Vaknin sin inverse narcsissime.

    Jeg vet ikke hva som stopper en slik testing og kartlegging, som for meg synes å være det tilnærmet eneste man ikke kan kartlegge her i Norge.
    Jeg vet jeg har rett, angående en årlig eller noe sjeldnere, obligatorisk IQ-test i skolen. Vel så nyttig, minst, og mye mer, enn alle “idiotiske” tentamene man har vært “eksponert for og lidd under”, flere ganger, hvert år.

    En ting til… Så lenge Janteloven dominerer vår kultur, så tviler jeg sterkt på at vi som nasjon vil være “innovative”. Fallhøyden blir for stor. Vi har det også for godt, gjennom å gå for det sikre.
    Det kunne ha hjulpet da, på mot og på selvtillit, om noen hadde fått en glimrende feedback av skolen gjennom evne-tester. Kanskje flere hadde våget å tro litt mer på seg selv og egen tilstrekkelighet, slik at de likevel skulle våget å satse på en ide, til tross for den sosiale fallhøyde ?

    Jeg møtte en gammel klassekompis i dag. Long time, no see. Stopper derfor opp og prater med ham. Han endte opp som kokk. Etter noen runder og år litt ut og inn av amfetamin-bruk.
    Vi gikk i samme klasse på Katedralskolen i sin tid. P.g.a vanskelige oppvekstvilkår hos oss begge, så antar jeg at vi begge fant tonen umiddelbart dengang.

    Kompisen min gjorde aldri mye på skolen. Vi gjorde noen andre ting, sånn litt på sia, på fritden. Likevel, så fikk han 5 i samtlige fag i første klasse på Katta. Jeg husker fremdeles hvor jeg stod og leste karakterboka hans, før sommerferien. “Du har jo nesten ikke vært på skolen. Er det noen fag du ikke har fått advarsel om at du risikerer å miste standpunktkarakter?”. Det var dengang en 20 eller 25% fraværsregel.
    Han fullførte aldri 2.klasse. Ble da senere kokk, og litt ut og inn av arbeidslivet, gjennom sykemeldinger. “Innovasjon”… Leit.

  2. Hundre års forskning av titusenvis av mennesker på hundretusener til millioner av mennesker viser at det å øke intelligens (ikke IQ) er svært, svært vanskelig.

    Du må skille mellom IQ og intelligens. IQ-tester måler intelligens, men testene har feilkilder. De forutsetter at den som tar testen ikke avviker vesentlig fra normgruppa. Altså de som testen opprinnelig ble utviklet for.

    Det er mulig, gitt hardt arbeid, å øke evnen til å løse IQ-tester. Man blir dessverre ikke mer intelligent av den grunn.

  3. Et ikke utenkelig tilfelle.

    Enkelte foreldre stimulerer barna til intellektuelle oppgaver. De får sitte i fred med puslespill. Foreldre betaler til og med puslespill.

    Andre får beskjed om å gjøre noe nyttig. Gå ut i hagen å luke ugress til over midnatt, som 5 åringer.

    Hvem tror du vil være mest familiær med en FRT eller også WISC første gang en slik test avlegges ?

    Eller i disse tider. Enkelte får sikkert beskjed om å vaske føttene, bytte klær og være med til “tempelet”, sånn ca 5 ganger om dagen..

    Familier har ulike prioriteringer, og derfor kunne, om skolen egentlig er interessert, Norge og norsk forskning, lett ekskludert slike “bias”/feilkilder fra resultatene. Da, som jeg nevnte, gjennom flere ganger testing av barna, i grunnskolen. Selvfølgelig med ulike tester. og oppgaver. Men vil dem egentlig ? Hvem tjener på at det ikke gjøres… Ressurssterke familier.. Er det fordi de familiene har det i seg genetisk ? Tviler jeg sterkt på. De smarteste i min meget spesielle oppvekstsgate, by og skolene der, var arbeiderfolk, vel så mye som ressursterkt opphav.. Det jeg definerer som “de smarteste”, da jeg ikke husker evnetesting, var typisk de som måtte forklare til andre hva lærerne forsøkte å lære bort. Eller etter prøver, hva som var svaret på diverse oppgaver.
    Kjenner flere av dem, som gikk lei av hele skolen. De sluttet etterhvert å bry seg.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *