Mobbing i skolen, tiltak som ikke virker, og hvorfor menn ikke deltar

Jeg var nylig, som FAU-representant, tilstede i et møte hvor det ble foreslått aktiviteter mot mobbing som jeg ikke kommer til å ta del i fordi jeg anser det som bortkastet tid. Her kommer det litt om hva og hvorfor.

Mobbing i skolen har vært tema lenge. Jeg husker at da musikklæreren min i sjette klasse tok fram til diskusjon et tema vi kunne lage noe rundt, avviste han mobbing med den begrunnelse at han var lei det. Vi snakker 1977. Jeg forsto ham alt dengang.

Temaet for FAU-møtet var altså at skolen hadde kommet uheldig ut på mobbestatistikken etter en tvilsom elevundersøkelse1.

Men uansett, slike undersøkeler kan være fine til å vekke oss når vi har vært lei av tiltak mot mobbing for lenge. Så jeg er for å gjøre ting, jeg. Med et forbehold. Jeg må ha den fjerneste tro på at det jeg gjør vil ha noen effekt.

Utgangspunktet vi fikk, var dette:

Hva som ikke virker

Problemet er dette: det stemmer ikke. Eller med forbehold: Det er en pågående diskusjon mellom psykologer og andre samfunnsvitere om hvordan atferd overføres fra foreldre til avkom. De som har empirien på sin side, er psykologene. Barn lærer ikke mobbeatferd av foreldrene. De lærer av sine jevnaldrende. Andre har gjort en mye bedre jobb enn jeg på å oppsummere hva forskningen sier om dette. Du finner det her: Født sånn eller blitt sånn? Sjalu menn, utro kvinner og hvorfor oppdragelse ikke virker. Mer spesifikt sies det at foreldre påvirker barn gjennom hvilke normer de setter (hva de eksplisitt tillater eller ikke tillater og hva slags konsekvenser de bruker), mens det er jevnaldrende som fungerer som rollemodeller. Barn kopierer altså sine jevnaldrene heller enn sine foreldre, mens foreldrene kan sette føringer for hva slags atferd som kopieres.

Det barn arver av sine foreldre, er hvor lett de lar seg lede til mobbing. Denne arven er genetisk, ikke sosial. Derfor kan foreldre som oppdrar ungene så godt de – eller noen – kan, likevel få barn som mobber. Da blir det veldig feil og veldig stigmatiserende å hevde at barn har lært mobbeatferd av foreldrene. Det som er involvert er langt mer komplisert enn som så.

Hva som virker

Narkotikalangerne i skolegården har skjønt det: Det er de toneangivende elevene som setter standarden for hva som er rett og galt, mye mer enn hva foreldrene gjør – når barna er over en viss alder. Det som kan virke, hvis det gjøres riktig, er å identifisere de elevene som fungerer som de mest effektive rollemodellene, og å sørge for at de oppfører seg som gode rollemodeller. Å få til dette uten at det blir stigmatiserende og uten at de aktuelle elevene identifiserer seg selv som priviligerte eller elite er ei utfordring, men jeg tviler på at den er umulig.

Vårt behov for trygghet og ritualer

Det viktigste problemet med mobbetiltak rettet mot foreldre er at de ikke når de foreldrene som trenger det. Foreldre som har barn som mobber kan lett grupperes i tre kategorier

  1. De som ikke bryr seg
  2. De som bryr seg og som er åpne for eller selv har søkt tiltak
  3. Diverse

De i gruppe 1 vil man vanskelig eller ikke i det hele tatt nå, uansett hva man gjør. Men man kan nå barna deres. Hvordan? Jo, ved å bygge opp trygghet i skolen.

Trygghet er noe man formidler ved å være konsekvent og ved å sette opp ritualer og tradisjoner. Vel var det kanskje for mye av dette i den skolen som det ble gjort opprør mot i og med reformpedagogikken og positivismestriden på sekstitallet, men en baby ble kastet ut med badevannet. Heller enn å bytte ut problematiske riter og ritualer (fast salmesang, skammekrok, parade) med mer hensiktsmessige riter og ritualer, forsvant de. Elever har i langt mindre grad enn før faste ting de kan samle seg om. Ferier og høytider kommer for sjelden. Skolen burde hatt faste rutiner og regler hver dag for å gi rammer og trygghet og bekreftelse til elevene på at ting som elevene tar tak i blir fulgt opp. Nøyaktig hvordan dette skal foregå vet jeg ikke. Her er det rett og slett en jobb som må gjøres både hva angår å overbevise om at dette er viktig, og å finne tiltak som er gode og praktisk gjennomførbare.

Hvorfor menn ikke deltar i skolearbeidet

Kvinner trenger, erfaringsmessig og observasjonsmessig, ikke annen begrunnelse for å være med på noe enn at de får anledning til å prate. Menn blir lei når ting ikke skjer. Det er derfor så få menn engasjerer seg.

Som psykolog finner jeg alltid underholdning i å delta i ting, enten de er nytteløse eller ikke, fordi jeg alltid kan observere og reflektere rundt hvorfor ting skjer eller ikke skjer. Når både FAU og klassekontaktene skal involveres i noe som burde vært løst for lenge siden, altså effektive tiltak mot mobbing, vet jeg at det blir bare snakk. Heller sette opp ei gruppe på tre-fire frivillige som rapporterer direkte til rektor med et passe maktgivende mandat, og som pløyer gjennom tidligere erfaringer og ser hva andre har gjort før og hva som virker. Men neida. I stedet skal denne FAU-representanten ta med VG-artikler han ikke tror på for å lede debatter som han vet ikke vil gi noe resultat.

Ikke meg. Ikke denne gangen.

:)

1 For nerdene blant oss: Etter en telefonsamtale med den siterte forskeren forsto jeg det slik at i undersøkelsen har man blant annet ikke forstått at man ikke kan ta gjennomsnittet av kategoriske variable. Så man får gjennomsnittet av epler, pølser, saft og vann.

4 thoughts on “Mobbing i skolen, tiltak som ikke virker, og hvorfor menn ikke deltar

  1. “Menn blir lei når ting ikke skjer.”
    Har du referanser utover egen erfaring?

    Hilsen en mann som gjerne vil ha dette bekreftet utover egen erfaring

  2. Nei, jeg har ikke det.

    Jeg har heller ikke referanser på at torsdag er midt i uka eller at Platon mente at mennesker har to øyne.

    Jeg tror dette faller inn under forskning som er vanskelig å komme på. Det er feks ikke funnet noen store kjønnsforskjeller innen personlighet.

    Kvinner er i snitt litt mer utadvendte og litt mer nevrotiske enn menn. Kanskje dette blir aggregert når de møtes.

    Det kan tenkes det finnes forskning jeg ikke vet om som kan belyse dette. Jeg skal sannelig se hva jeg kan finne.

  3. Hei!

    Anbefaler at du tar en telefonsamtale til den siterte pedagogen fra VG slik at misforståelsene i ditt blogginnlegg kan rettes opp. Husk at kilden din var VG, ikke @ingridgrimsmoJ. “Barn lærer mobbeatferd av foreldre” er ikke mine ord, men media sine. Jeg er opptatt av utvikling av sosiale ferdigheter (kompetanser) hos barn og hvordan sosial kompetanse forebygger problematferd hos barn. Vi vet at sosial kompetanse hos barn er med på å forebygge mobbeatferd.

    Mine foredrag handler blant annet om betydningen av godt samspill, god kommunikasjon og god konflikthåndtering i samspill med barna. Jeg holder gjerne et foredrag på din skole sammen med deg, så kan vi utfylle hverandres perspektiver.

    Sitat fra forskning.no: “Barn
    med høy sosial kompetanse kjennetegnes ved at de klarer å sette seg inn i andres situasjon. Det gjør at de
    forstår andres følelsesliv bedre, de klarer å få og beholde venner. Og de setter seg lettere inn i hvordan andre barn opplever å være sammen med dem. Det betyr at sosialt kompetente barn klarer å løse konflikter, forutser i større grad konsekvenser av egne handlinger og tar ansvar for eget bidrag til konflikter.
    Sosialt kompetente barn har rett og slett en bedre
    ”verktøykasse” de kan bruke i møte med andre. Det gjør at de kan leve seg inn i hvordan det oppleves å bli holdt utenfor, ikke ha venner og det å være litt annerledes. Det betyr at de mobber andre barn i mindre grad.”

    Vennlig hilsen Ingrid Grimsmo Jørgensen
    Avd. for pedagogikk og sosialfag
    Høgskolen i Lillehammer

  4. Hei, og takk for svar!

    Jeg må si forskning.no forvirret meg. Det står i ingressen

    «

    Barn lærer mobbeadferd av foreldrene

    Snakker du mye om andre, havner ofte i trøbbel eller krangler om småting, vil barna dine lære at det er greit å samhandle med andre på denne måten, mener pedagog.»

    Dette er mildest talt ikke i tråd med moderne forskning (f.eks. Bob Plomins forskning om betydningen av ikke-delt miljø, som har endret vår oppfatning av hva arv og miljø egentlig er).

    Det som videre følger i forskning.nos artikkel, om at foreldre kan være aktive i å lære barn sosial kompetanse, er mer uproblematisk. Men da er det ikke lenger snakk om å være gode rollemodeller, som media har hengt seg opp i, men faktisk å drive aktivt med oppdragelse. Det er det jeg gjør med mine unger.

    Det jeg går ut med i bloggen er avisenes tolkning. Det er derfor jeg ikke nevner den siterte forskeren ved navn, fordi jeg er usikker på hva vedkommende forsker faktisk har sagt. Jeg er egentlig heller ikke interessert i det i denne sammenhengen. Når ting er ute media lever de sitt eget liv, og alle som vet bedre enn journalistene, inkludert den siterte forskeren, får vurdere sitt ansvar eller mangel på samme i å rette opp det som blir sagt. Det er den holdninga som gjør at jeg fortsatt gidder å svare journalister. Ellers hadde alle misforståelsene brent meg ut. Man blir misforstått når man snakker om ting som vi ikke skjønner i hodene våre av oss sjøl men som faktisk krever forskning.

    Konskevensen av uttalelsen til forskning.no er at FAU-er over hele landet kaster bort tid på bevisstgjøre foreldre på sitt ansvar som _rollemodell_, ikke sitt ansvar som _grensesetter_. Det er disse konsekvensene jeg ønsker å gjøre noe med. Da hjelper det lite at jeg alene vet at det var ikke helt dette du mente.

    Jeg skal viderformidle ditt generøse tilbud om å holde foredrag for oss til rektor og FAU-leder! _Det_ kan være noe som hjelper!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *