Om begavede barn og to lærere som ikke ønsker å forstå dem

Den faste leseren av denne bloggen vil muligens ha fått med seg at når jeg ikke blogger, er jeg psykolog, og noe av det jeg jobber med som psykolog, er begavede barn som er mistiplasset i skolen (hva jeg er når jeg blogger kan man saktens spekulere i). Det er nylig kommet to blogg-artikler fra lærere:

hvor det solid dokumenteres at det er all mulig grunn til å støtte arbeidet for de begavede barn.

I den sammenhengen vi snakker om nå, finnes det hovedsakelig to slags begavede barn: De som skårer høyt på IQ-tester og hvor prestasjonene på skolen ikke står i stil med dette: Altså de hvor verken lærere, foreldre eller barn forstår at barnet burde ha prestert mye bedre. Også er det de som helt klart er skoleflinke. I denne sammenhengen snakker vi altså om barn som helt spesifikt har en egen begavelse når det gjelder det å kunne tenke. 

Skolen, PPT og BUP (de to sistnevnte er da instanser som har som oppgave å veilede evt. gi terapi til barn som er mistilpasset) har normalt solid kompetanse på barn med atferdsvansker eller lærevansker. Grunnen til at noen psykologer, f.eks. jeg, er opptatt av begavede barn er at også begavede barn kan ha utfordringer på skolen. Disse utfordringene, som det gis to eklatante eksempler på i det følgende, er ikke så godt forstått.

Jeg vil i det følgende gjøre mitt for at to lærere føler seg støtt

Lise.

Lise har f.eks. grundig misforstått hva intelligens er. Dette er ikke så rart, kanskje – ifølge nyere forskning er den gjennomsnittlige lærer ikke så smart. Noe arbeidet mitt med IQ-testing av intelligente barn har lært meg, er at man må være intelligent for å gjenkjenne intelligens. 

Så for å ta det én gang til: Intelligens handler ikke om å vite mer enn de andre. Det handler om å kunne bruke det man har, mer effektivt. Intelligente barn er, i gjennomsnitt, typisk mer fleksible enn andre. De behersker et større spenn av situasjoner. 

Noen intelligente barn har det ikke sånn. Behovet deres for fleksibilitet kan f.eks. komme i veien for skolearbeidet. Noen av dem underyter, slik at det ikke er mulig å se om de er intelligente eller ikke. De blir avslørt på sesjonen, eller av psykologen hvis de endelig havner i terapi. 

Lise sier dog noe som er interessant:

Forskjellen mellom alle disse vanlige pluss minus og de jeg bare har hørt om gjennom beskrivelser, virker å være at vi kan stille krav til dem alle, bortsett fra de som er spesielt intelligente, de som har meget høy iq. Og der, der mister de meg. Der er jeg ikke med på notene lenger. Hvorfor er disse elevene fritatt fra plikter, fra kjedeligheter?

Så langt i teksten har jo Lise forlengst sluttet å være med på notene – hun vet åpenbart ikke hva intelligens er og hva det brukes til.  Men ja, noe av arbeidet jeg gjør med intelligente barn er å lære dem til å kjede seg. Problemet er jo at de intelligente barna kjeder seg mye fortere enn resten. Og de får dårlige arbeidsvaner fordi de ikke trenger å jobbe med leksene før langt uti skoleløpet. 

Maren

Maren forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Arbeiderpartiet. Dvs. det er jo det hun prøver å få meg til å gjøre.

Ja, Maren, alle barn er gode, søte, snille, verdifulle og fortjener alt godt. Og alle er begavede på hver sin måte, dersom man ikke stiller andre krav enn at folk skal gjøre så godt de kan. Arbeidsgivere, derimot, gjør ikke det. Og det gjør ikke skolen som hun er lærer i heller. Faktisk legger skolen ganske stor vekt på at individers begavelse skal tallfestes i karakterer, og som vi vet:

Det er ikke slik at har du det ikke i hue, så har du det i beina. Begavelse kommer i pakker. Den ungen i klassen som er flinkest til å tegne eller mekke bil vil typisk også være god i matte og norsk. Forutsatt at det er flere i klassen som driver med det. Eller som Maren sier:

Alle barn er kompetente, og begavede på ett eller flere felt. Vi som pedagoger og foreldre har i oppgave å hjelpe alle barn å finne ut hva de er gode til, skape mestring og bygge selvtillit på det grunnlaget – og samtidig jobbe med det barna ikke er like trygge på.

Jada. Jeg skulle ønske dette var sant. Det er det ikke. Jeg setter pris på lærere som gjør det de kan for å finne ut hva som motiverer hver enkelt elev – men de mest begavede barna vil være blant de flinkeste i det meste. 

Å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre, tror jeg at vil gi sosialt inkompetente voksne. Å vokse opp i dagens samfunn i den tro at man er bedre enn mange andre, kan virke ekskluderende. 

Maren Østbø, hvor sosialt kompetent er det å lange ut, i et blogginnlegg som leses av mange, mot noe du overhodet ikke later til å ha forutsetning for å kunne sette deg inn i? Jeg har sett langt flere begavede barn enn du, og er det noe de ikke føler seg, er det bedre enn andre. Det hadde vært om de var gode til å gå på ski, det. Å være faglig begavet er et sosialt handicap og noe unger prøver å skjule til helt opp i videregående skole.

Dersom ungene skal forstå hvorfor de sliter med å holde motivasjonen oppe i skolen, hvorfor de sliter med å leke sammen med barn som gir blaffen i om reglene for leken blir fulgt, etc. etc. etc., er det faktsk en fordel om de får vite at det er fordi de tenker mye fortere enn andre. Får de brynt seg på andre smarte barn, lærer de seg at det tross alt alltid finnes de som er smartere enn en selv. 

Men det jeg gjerne skulle likt å vite, er dette: Hvor i all verden har du det fra at foreningen Lykkelige Barn jobber med å lære barn å opphøye seg selv i forhold til andre? Har du vært på møter? Satt deg inn i litteraturen? Lært noe om pedagogikk og begavede barn? Fortell, jeg er lutter øre.

 

18 thoughts on “Om begavede barn og to lærere som ikke ønsker å forstå dem

  1. Jeg jobbet en gang i tiden som lærer på videregående. En yrkesfaglærer (i et typisk teknisk fag) med lang fartstid utbrøt en dag i frustrasjon “Det er ikke sånn at enten har de det i hodet eller så har de det i hendene, du har gode elever også har du dårlige elever”

  2. Det mest graverende eksempelet jeg har sett på manglende tilpassning for de som presterer over snittet er tilpasningen de tre barna som er tospråklige norsk/engelsk har fått på barnsekolen hos oss.

    Tilpasningen består av: ingenting. Barn som leser Ringenes Herre på originalspråket og har utbytte av det, får lekser som består av “My name is Chris. I am a boy. My trousers are *blue*”

    Nå handler det om å være tospråklig mer enn om å være begavet (selv om noen selvsagt kan være begge deler), men det illustrerer greit den manglende tilpasningene til de som kan “for mye”.

    Lurer på om vi voksne hadde funnet oss i det:

    Pliktig oppmøte, sitt stille og hold kjeft – IKKE bruk mobil eller PC, mens en lærer bruker år etter år på å undervise 2+3 og 4 * 5 til en voksen som løser tredje grads heterogene differensialligninger i hodet.

    En ting er å tolerere kjedsomhet, en annen ting er *pliktig* kjedsomhet veldig mange time i uka over i alle fall ett tiår.

  3. Det er vel Lise som gjør meg mest trist å lese. For det virker som om hun har to begavede barn som hun forsøker å forstå som “vanlige”.

    Og at hun “ser alle mine og i alle fall flesteparten av de andre elevene på trinnet (ca 170 elever)”.

    Flesteparten.

    Hvis jeg husker dette riktig, går det ei grense (som sikkert ikke på noen måte er absolutt) et sted omkring en IQ rundt 140 der det å være intelligent kan (og igjen, i tilfelle sånne som Lise leser dette: _kan_ som i ikke alle men noen) føre til problemer i skolen.

    Igjen etter hukommelsen, dette er vel snakk om en prosent eller litt over det av alle elever.

    Altså i gjennomsnitt to på hvert klassetrinn i Lises skole.

    Det er altså ikke et stort problem tallmessig. Men for de det gjelder kan det være et stort problem. Samt for et samfunn som kan komme til å miste evneresurser som skal “fø” oss gamlingene ved helst å være best i det moderne samfunnet der vi i rike Norge blir for kostbare hvis de unge ikke utnytter evnene sine bedre enn de fleste andre steder.

    Lises barn behøver ikke være blant disse ca. to på hvert klassetrinn på hennes skole. De kan, og her gjetter jeg vilt, men ikke helt uten faglig bakgrunn, være blant de tre-fire-fem prosentene som lærer seg til dårlige arbeidsvaner fordi de ikke behøver å anstrenge seg, (og/eller) fordi de ikke blir belønna etter sine evner.

    Altså, en åtte-ni elever på hvert trinn, som i det minste må “ses” og få tilpassa opplæring til sine evner utover “normalområdet”.

    Men Lise kan jo først gå hjem og se ungene sine, begynne der.

  4. Takk for godt innlegg!
    Heldigvis er det tegn som tyder på at vi er underveis mot bedre forståelse for at begavede barn fortjener ekstra oppfølging. Fremdeles må vi argumentere for at det må gjøres for at de ikke skal få problemer senere i oppveksten / livet. Kanskje greier det seg en dag å argumentere for at både barna selv, og samfunnet de tilhører, fortjener at deres evner utvikles og nyttiggjøres på best mulig vis.

    Re forskjellen på begavelse og kunnskap.
    Det er så viktig å fortsette å poengtere at begavede barn ikke nødvendigvis kan mer (faktisk kunnskap) enn lærerne.

    Etter min erfaring er det unike ved spesielt begavede barn at de takler en læringshastighet som er skyhøyt over andre, og de evner å resonnere seg frem til løsninger på felt der de ennå ikke har fått læring (av andre).

    Et par eksempler:

    Andreklassingen fikk The chocolate factory på engelsk. Han har ikke reist eller bodd i engelskspråklige land, og ikke fått engelskundervisning utover den spede begynnelse på vanlig skole. Underveis i boka spør foreldrene om han har noen spørsmål, eller om det er noen han ikke forstår. “Nei, det går fint – jeg har jo lest den på norsk tidligere.”

    Førsteklassingen hadde kort lært om konseptet uendelig ifm fascinasjon for verdensrommet. Han lurte (selvsagt) på dette med at man jo hele tiden kan legge til 1, og aksepterte (den svært begrensede) beskrivelsen av at “uendelig pluss en er likevel uendelig”. Uken etter hadde han laget en “seddel” på SFO. “Sjekk denne, pappa, det er stor seddel, det!” Liggende åttetall. “Hvis vi betaler med denne i butikken, må vi få tilbake den samme seddelen.”

    Det er her mange faller av i å forstå begavede barn: det er ikke snakk om at de er på feil nivå på skolen eller at de kan litt mer enn de andre: De lærer så veldig mye fortere. Da blir all “normal” læringshastighet for stillestående å regne, og tanker og fokus er et helt annet sted. Da er det uhyre vanskelig å tilegne seg gode studievaner.

  5. Du har mye rett i dette. Men først og fremst tør du utfordre den norske folkesjelen og janteloven. “De er greit å være intelligent og rik, bare du bruker intelligensen til å bli best og rik i idrett, helst fotball”.
    Jeg synes å se et norsk samfunn med forrakt og neglisjering av både akademia, kompetanse og inteligens.
    Jeg vil utfordre deg med følgende spørsmål:
    Er det fordi Røkke er intelligent eller rik at Molde er best i fotball, for det kan vel ikke være fordi han er god til å fiske ?

  6. I følge bloggforfatter her, så er det liten sannsynlighet for at Lises barn kan være spesielt intelligente. Hun er jo “– ifølge nyere forskning er den gjennomsnittlige lærer ikke så smart. Noe arbeidet mitt med IQ-testing av intelligente barn har lært meg, er at man må være intelligent for å gjenkjenne intelligens.” Fin og saklig argumentasjon, Rolf Marvin. Man må være sosialt intelligent for å gjenkjenne noen som ikke er det.

  7. Hei, og takk for kommentar.

    Det er en ting jeg har lurt på en stund, a propos sosial intelligens: Er det sosialt intelligent å skryte av at man er sosialt intelligent, og å snakke nedsettende om andres mangel på samme? Det er jo ikke noe sjakktrekk, sosialt sett, å fremheve egen kognitiv intelligens? Men å skrute av egen sosial intelligens er greit, åpenbart? Eller har jeg misforstått noe?

    Jeg føler i hvert fall veldig sterkt selv at det er en asymmetri når det gjelder kognitiv vs. sosial intelligens her hva angår hva man kan skryte av.

    Jeg synes kanskje ikke det er så sosialt intelligent å legge ut om egne barns intelligens eller mangel på samme i blogginnlegg som leses av mange mennesker, heller.

    I det hele tatt – dette med sosial intelligens er veldig spennende. Om det trengs for å gjenkjenne andres sosiale intelligens er noe jeg ikke har spekulert særlig over.

  8. Du stiller store krav til lærere om du forventer at de skal SE alle 170 på et trinn like godt, også dem man ikke har selv. Jeg tror kanskje man skal være fornøyd med at de i hovedsak forholder seg til elevene de faktisk har, og klarer å oppfange hvem som sliter med dumskap, intelligens, dårlige hjemmeforhold, mobbing, sykdom, sjenanse eller utagering, blant dem. Bortsett fra det forstår jeg ikke hva du er uenig med Lise i, hun skriver at hun har barn som har relativt lett for det og derfor har en ekstra utfordring i å lære seg gode arbeidsvaner. Slik jeg forstår deg mener du da det samme?

  9. Jeg var en av disse barna du beskriver, som underpresterte, var sikker på at jeg måtte være dum, og ble usynlig i et forsøk på å gli inn. Nå, 30 år senere, får jeg betale dyrt; jeg vasser i psykologer som ikke vet hva de skal gjøre med meg. Jeg kommer til å skrive litt om lærere i bloggen etterhvert, og jeg kan bare håpe disse to tåpelige tantene kommer til å lese det. Men det er vel et fåfengt håp. Deres misforståtte holdninger er skadelige, og jeg frykter for barn som er som jeg var.

  10. Hallo der! Jeg er bare 13 år gammel og jeg synes at de fleste andre tenåringer er “uvoksne”, umodne eller for dumme, så jeg har det veldig vanskelig for å få venner. Jeg og min mor har også sett på flere sider som viser hva et barn skal “kunne/være” for å være begavet, jeg hadde rundt 19-20 av de 21 tingene.
    Så jeg har spekulert om jeg er begavet eller ikke men jeg har ikke lyst til å spørre læreren min eller snakke med noen, ansikt til ansikt.
    Jeg er ekstremt interresert i ting og jeg pleier å rette på læreren min hele tiden i ting som: fysikk,matemattik, norsk,religion,data og mye mer.
    Så jeg lurte på om noen hadde noe tips?

  11. jeg har sett der men jeg har egentlig lyst til å snakke med noen om det. Jeg tør bare ikke.

  12. Godt innlegg! Det som skal være noe positivt er faktisk ett handicap og ett mareritt! Når skoleledelsen ikke aner hva evnerik er og ikke er interessert i å få vite det, da er samarbeid skole/hjem veldig vanskelig!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *