Stigma

I våre dager skiller vi mellom det å være gal, og det å være psykotisk. Gal er en folkelig betegnelse på visse måter å være på, mens psykotisk er en psykiatrisk diagnose. Det er ønskelig å unngå å bruke ordet gal om psykotikere, det er stigmatiserende, hevdes det. Jeg støtter ikke antistigmatiseringslinja. Her er litt om hvorfor.

For sånn lenge siden, mens jeg tok psykologi grunnfag leste jeg en artikkel av Nils Christie hvor han advarte mot psykiatriske diagnoser og den klebeeffekten de har. Altså at diagnosen blir hengende ved pasienten, og den kan gi pasienten problemer utover det å ha det vondt. Bare det å ha en merkelapp er ille i seg selv.

Jeg er temmelig involvert etterhvert i Lykkelige Barn, som er ei forening hovedsakelig for begavede barn som har spesielle utfordringer i skolen. I forbindelse med det engasjementet er jeg kommet borti en god del historier fra foreldre med barn som ønsker henvining til PPT, både i barnehage og i skole. Det som henger igjen er dette:

Vi vil ikke at ungen skal ha en diagnose, derfor utsetter vi henvisning og håper det går over.

Derfor blir ungene henvist for seint til at problemet kan gjøres noe med raskt.

Folk har noen helt fantastiske ideer om hvor farlig det er å få en merkelapp. Det er verre å få diagnosen autist enn å være autist. Det er verre å ha diagnosen ADHD enn å ha ADHD.

Og hva hjelper det å unngå å stigmatisere?

Før het det ånddssvak, til det ble et skjellsord. Så het det mentalt tilbakestående, til det ble et skjellsord. Så het det psykisk utviklingshemmet, til det ble et skjellsord. Nå heter det ressursbarn, til det blir et skjellsord.

Fear of a name only increases fear of the ting itself. – J.K. Rowling.

What’s in a name? A rose, by any other name, would smell as sweet. – Shakespeare.

Wovon man nicht sprechen kann, darüber muss man schweigen. – Wittgeinstein

Det er konsekvensene en diagnose har som må formidles, og misforståelser rundt dette som må oppklares. Å jobbe for at bestemte ord blir brukt gir inntrykk av at man gjør noe samtidig som absolutt ingenting skjer.

6 thoughts on “Stigma

  1. Siden jeg nå kjører tog og buss med "honnørbillett" og dermed er en sånn noenlunde voksen eller gammel mann, en observasjon:

    Sammen med disse navneskiftene, har det skjedd forandringer i hvordan "folk flest" og til dels også fagfolk oppfatter menneske bak begrepene.

    Da jeg (som gift med min kone) først kom i kontakt med _åndssvake_, ble det sett som et overgrep mot de _åndssvake_ å la dem ta bussen til byen. Selv den veldig så framtidsretta overlegen (og andre) på den moderne institusjonen så det som latterlig at min kone fikk installert store utgaver av lekeapparater >(husker osv.) for dem.

    Dette var omtrent idet de ble omdefinert til _psykiskt utviklingshemmede_, og dermed ble det de som klagde over at de tok bussen som ble de "slemme."

    Poenget mitt, for å ikke dra dette ut, er at med slike begrepsendringer _kan_ det følge tankeforandringer. Det er litt som å endre ordet vi bruker om en utslitt bil – fra "gammel" til "veteranbil". Det ene ordet impliserer _kast den_; det andre _ta vare på den_.

    Forskjellen når det gjelder mennesker, er at det kan se ut til at vi har et stadig behov for å skifte navn. Fra demonbesatt via gal, psykotisk …

    Språk er ikke et fast fenomen, språk forandrer seg, og ofte er ikke det gamle ordet et skikkelig synonym for det nye. Det impliserer noe nytt.

    (I den grad synonym er noe annet enn et uttrykk for språklig latskap fra filologene, da.)

  2. Er du sikker på at ikke endringene i holdningene skjedde samtidig med endringene i betegnelse, heller enn på grunn av?

  3. Er ikke så sikker på at et slikt skille er så meningsfylt. Ser at jeg har vært litt lite presis i ordbruken. Jeg mener ikke at man først skifter ord og så følger handling. Men at skifte av ord er en del av en eller flere prosesser.

    Hvis ingen hadde tatt de åndssvake på tur med offentlig buss, ville det ikke blitt en selvfølge at psykisk utviklingshemmede kunne ta(s med på) offentlig buss. Det er nok på sett og vis det primære.

    Men om en så skifter ord, så gjør det kanskje prosessen lettere. De som var mot at åndssvake var synlige i det offentlige rom, kunne lettere akseptere at de psykisk utviklingshemmede ble synlige, ja til og med lettere romantisert.

  4. En reel konsekvens av frykten for stigma er at barn i barnehage blir diagnostisert/utredet for seint. Av frykt for belastningen ved å ha en diagnose, velger personalet å «se det an» og håpe at ungen vokser det av seg.

    Ungene gjør jo ofte ikke det, også blir det satt i gang tiltak rett før skolestart, heller enn når ungen har flere år igjen i barnehagen.

    Det er ikke verre å ha en diagnose enn å ha de problemene som gir diagnosen. Men det virker som om mange tror det.

  5. Vi snakker kanskje om to forskjellige problemer?

    Etter min mening har det skjedd vesentlige forandringer sammen med endrede begreper på de områdene jeg har vært involvert i noe nær femti år.

    Og kanskje jeg ikke deler din sannsynlige optimisme når det gjelder hvor lett det er å forklare hva diagnosene egentlig innebærer. Jeg har møtt mennesker som reagerte sånn på fagtermen "idiot" at all kommunikasjon stoppa opp. Jeg har også møtt NAV-ansatte (både som samarbeidende og som klient, det siste var en brutal øyeåpner), og tviler på at alle av dem er i stand til å skjønne fagtermer som avviker fra den folkelige forståelsen.

  6. Og la meg legge til – jeg er enig i at det er feil å la være å stille diagnoser fordi noen fantaserer om at det er skadelig. Det er en holdning vi har sett både hos romantikere som Christie og hos enkelte medisinske miljøer.

    Men hvis vi oppdaterer begrepene, tilpasser dem til samtid både sosialt og faglig, mener jeg vi tjener på det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *