Hvorfor arv/miljødebatten er viktig for homofile

Det er en utbredt myte som går ut på at dersom en egenskap er medfødt, kan den ikke endres, men er den tillært, kan den endres. Da jeg gikk på gymnaset, var konsensus blant de som mente at homofili var syndig, at dersom det var tillært, så kunne det endres og da var det enda mer syndig. Predikanter og andre prøver å «kurere» homofili, under henvisning til at det er «valgt» eller «tillært». Det er også mange homofile, ut fra debatten om Hjernevask, som ønsker at homofili skal være tillært. Hvorfor?

Det kommer av at vi vil velge avvikene våre selv.

Selv om vi kan være enige om at det ikke er noe galt i å være homo, så er det et avvik fra normen. De fleste er ikke homo, og de fleste bifile kan leve greit som heterofile. Men samfunnet er innrettet for kjernefamilien med mor, far, ca. to barn, hund. Samtidig finnes det mange mennesker som avviker fra dette, men de har valgt det selv.

Å være menneske er blant annet å ha et ønske om at verden er rimelig forutsigbar, og at man har en rimelig grad av kontroll over omgivelsene. De fleste lever et liv hvor de har kontroll over det de kan ha kontroll på, og er i rimelig grad frustrert over det de ønsker å endre men krever en innsats å endre, og finner seg i alt som det ikke er mulig å endre eller finner veier rundt det.

De fleste ønsker å identifisere seg med noen. De aller fleste med det vanlige middelklassesamfunnet. Noen blir rockere, bikere, punkere, science fiction fans, emoer, etc., og de vet at de har gått inn i det uten at noen har tvunget dem til det og de kan gå ut når de ønsker det. Men det å være homo, da?

En ung gutt som ikke ønsker å være annerledes, sliter dersom homoseksualitet er medfødt, særlig hvis gutten lever i et miljø hvor det å avvike, ikke bare seksuelt, men rent generelt, fører til utstøtelse. Utstøtelse er en veldig kraftig form for sosial kontroll, det være seg som det var blant islendingene i sagatida når noen ble erklært fredløs, eller som i religiøse samfunn når man blir utstøtt. Det er tungt for de aller fleste å få høre at «du er ikke en av oss».

Jeg gjetter på at det er derfor homofile i USA valgte å kalle seg «gays» – lykkelige tross alt. Og jeg gjetter på at dette er en vesentlig årsak til depresjon, frustrasjon, fortvilelse og selvmord hos homofile. Seksuell orientering er, så langt vitenskapen har kommet, forferdelig vanskelig å endre. Da er det tungt å få høre at det er medfødt, du kan endre det og bli en av oss hvis du vil. Og så klarer man det ikke.

Omvendt kan man velgte den proaktive veien. Jeg har, i likhet med rockere, bikere, punkere, science fiction fans, emoer etc. valgt dette selv. Det er mye lettere å akseptere at man ikke kan være en av flertallet hvis man klarer å tro at det er selvvalgt. Det er en måte, tror jeg, å gjenvinne kontrollen.

De homofile som ønsker at homofili er tillært, ønsker det fordi troen på at de har valgt det selv gir dem en følelse av kontroll.

Hvis du som leser dette er homofil, lever godt med det, og ikke kjenner deg igjen, så tror jeg deg. Da har du på en eller annen måte fått en trygghet som er større enn det som er typisk. Utmerket. Fortsett med dét.

Er arv/miljødebatten viktig for homofile som vet at det ikke er arveligheten som avgjør om noe er lett eller vanskelig å endre? Nei, ikke medmindre de driver med biologisk grunnforskning eller er over gjennomsnittet interesserte i ting som ikke har praktiske konsekvenser for dem. Eller de er så trygge på seg selv at de gir beng. Men de fleste homofile er som alle andre mennesker, de tror på det de fleste mennesker tror på. Inkludert myter om arv og miljø.

:)

One thought on “Hvorfor arv/miljødebatten er viktig for homofile

  1. Jeg synes dette er en svært interessant debatt og blir faktisk litt provosert når forskerne Eia intervjuer impliserer at man er er ute etter å mobbe, skille ut og diskriminere homofile hvis man på noen som helst måte vurderer forskning rundt dette som noe annet enn sprøyt og svada. Selv klarer de ikke å presentere ett eneste forskningsresultat som kan motbevise noe av det forskning rundt arv har klart å (delvis) påvise.

    De avfeier det bare med at "det viktigste er at vi er tolerante" — som at forskning rundt hvorfor det finnes homofili både blant dyr og mennesker og hva som er den biologiske årsaken til dette er en måte å stigmatisere og mobbe homofile på. Når homofile selv står bak forskningen mener jeg argumentasjonen faller på sin egen urimelighet.

    Det bør i hvert fall være åpenhet rundt forskning på området når homofile selv ønsker dette. Jeg skal ikke gå i bresjen for å gjøre noe i verken den ene eller andre retningen, men homofile selv må få lov til å utforske bakgrunnen for sin egen identitet og seksualitet uavhengig av om det er miljø eller biologi som er forskningsområdet.

    Hvis bakgrunnen til norske forskeres utrolig ensporede tankegang og argumentasjon rundt miljøpåvirkning er likestillingens sterke (og viktige) status i Norge, mener jeg kampen de kjemper er på feil kontinent av likestillings-planeten. Likestilling handler ikke om at alle er ett hundre prosent like, men at vi på tross av våre forskjeller (som gjør oss unike og menneskelige) skal stille likt i alle situasjoner i samfunnet. Vi skal ha lik lønn for likt arbeid og like muligheter basert på lik utdannelse og erfaring.

    Vi skal ha en likeverd på tross av våre forskjeller, ikke på grunn av at vi alle er like.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *