Send Jesper Juul tilbake til Danmark!

Jeg fikk nok av Jesper Juul alt da jeg leste hans magnum opus, Ditt Begavede Barn. Nå har jeg av og til lest spaltene hans i Dagbladet og i Aftenposten. Problemet med Juul, slik jeg ser det, er at han ikke kan gi fra seg noe annet enn selvfølgeligheter. Noe som ikke hadde vært noe problem dersom alle selvfølgeligheter hadde vært sanne. Men de er ikke det. Han mangler fagkompetanse innenfor selv det mest elementære, noe som gjør at enkelte av selvfølgelighetene hans er direkte skadelige. Det som er kjernekompetansen hans er å virke klok ved å snakke folk etter munnen.

Ditt begavede barn

Barn er ikke bare begavede. De har overnaturlige evner. Jeg vet det er mennesker som ikke leser boka hans slik som jeg. Ikke ble jeg ferdig heller – jeg la fra meg boka i det kapittelet hvor den går over fra å være overdreven bardomsidyllisering til dårlig science fiction. Ifølge Juul er barn perfekte termostater – de har magisk innsikt i relasjonen mellom foreldrene, og all uønsket atferd fra barna skyldes problemer mellom foreldrene. Ikke litt av den, ikke engang betydelig, nei, alle problemer med barn er egentlig problemer mellom foreldrene.

Farlige og inkompetente råd om timeout

Man er enten enig eller uenig i at det er riktig at foreldre formidler til barn hva som er akseptabel og ikke akseptabel oppførsel. Man kan være sosialkonstuktivist (dvs. man bør absolutt ikke) og mene at barn skal finne ut av sånt sjøl, etter naturmetoden, og at foreldre bare skal legge til rette for at barn selv finner ut hva som går an og hva som ikke går an. Men sett at man ikke er sosialkonstruktivist eller forstyrret på andre måter. Da mener man at foreldre på en eller annen måte eller et eller annet nivå har rett til aktivt å vise vei.

I riktig gamle dager var det akseptabelt å slå barn når de ikke gjorde som de skulle. Å slå barn som ikke gjør som de skal er tilsynelatende veldig effektivt. Det virker raskt, og de slutter å gjøre det de ikke skal dersom den som slår er i nærheten. Ulempen er at de ikke får vite hva de burde ha gjort, og de fortsetter gjerne å gjøre det de ikke skulle ha gjort når det ikke er noen som straffer i nærheten. Derfor har det vært interessant å finne alternativer til straff. Timeout er et alternativ til straff. Det er ikke straff. Vil du vite mer om alle ulempene med straff, så les kaptitel 12 i denne boka.

Timeout er en strukturert prosedyre som går ut på at barnet blir informert om under hvilke betingelser timeout vil finne sted. Det består i at barnet vennlig men bestemt fjernes fra muligheten til å gjøre den uønskede handlingen (slå broren, for eksempel). Barnet flyttes til et sted hvor det ikke kan fortsette med det det gjorde. Helst et eget rom. Det kan godt være en voksen der. Vil du vite mer, så prøv denne boka.

Man skal ikke true med timeout. Timeout er ikke noen straff. Man skal ikke flytte barnet til et sted det normalt ikke ønsker å være under timeout. Tiden i timeout skal ikke vare lenge. Toppen fem minutter. Når foreldre skriker Nå er det nok! Gå på rommet ditt og vær der en time!, så er det straff. Det er ikke timeout.

Så hva svarer Jesper Juul når han blir spurt om timeout? Jo, at Denne form for krenkelse har ikke noe med oppdragelse å gjøre. Eksempelet som brukes, innledes med Nå skjerper du deg! Gå på rommet ditt til du kommer på bedre tanker!.

Men den formen for instruksjon har ikke noe med timeout å gjøre. Det vet ikke Jesper Juul. Time-out er en av de eldste, mest brukte, mest skånsomme og mest effektive metodene for å få barn til å holde opp med uønsket atferd der og da, og han er fullstendig blank på den. Jesper Juul er ikke fagperson innen pedagogikk eller oppdragelse. Han er skribent.

Bruk av forsterkere i barneoppdragelse

I Larvik har lærerne begynt å bruke såkalte «pogs» i instruks av barna. En «pog» er en brikke, rett og slett, som ungene får når de har gjort noe riktig. Når de har fått nok «pogs», kan de veksles inn i noe håndfast, som å få sparke fotball med lærerne, eller nye blyanter. Dette mener både en mor og Jesper Juul er helt feil. Barn skal få anerkjennelse. Dette fører bare til at de venner seg til å få belønning for å gjøre ting de burde gjort av seg sjøl.

Så hvorfor bruke pogs? Jo, av følgende grunner:

En pog er utvetydig. Mens et ord kan være tvetydig, ironisk, eller mettet med mening fra andre sammenhenger, er en pog et signal som ikke kan misforståes (den kreative leser kan sikkert komme med innspill her, men her snakker vi under normale omstendigheter).

Bruken av pogs systematiserer bruk av anerkjennelse. Mens det kan være lett å si til lærerne at de må passe på å gi anerkjennelse ved behov, er dette altfor lett å overse når hverdagen inntreffer. Pogs – og instruksen i å bruke dem – gjør at det er mye lettere for anerkjennelse å bli systematisk. Det er lettere å glemme et smil eller en «bra!» når det ikke er noen systematikk eller struktur i hvordan de skal utdeles. Noen lærere har det i seg – mange lærer har det ikke.

Det er lett å si at barn ikke skal belønnes for ting man må forvente av dem. Men barn går faktisk på skolen for å lære. Man forventer at barn ikke kan Pythagoras’ læresetning eller hva hovedstaden i Assyria heter. Men man skal altså forvente at de behersker mye mer kompliserte regler for sosial interaksjon og samhandling? Forstå det den som kan – jeg har en emebetseksamen i psykologi og jeg forstår det ikke. Uten systematisk opplæring i sosial samhandling, vil de som lærer det hjemme få fordeler framfor de som ikke lærer det hjemme. I gamle dager var det ansett som riktig at barn lærte sosial samhandling hjemme – i dag er vi mye mer klar over hvor viktig evne til sosial samhandling er, og at mange av elevene verken lærer det hjemme eller på skolen.

Når elevene blir eldre, skal pogs fases ut og elevene skal oppleve at det man fikk pogs for å gjøre, faktisk er sin egen belønning. Dette lærer man ikke før man har gjort det noen ganger. De av oss som lærte det hjemme, har glemt hvor vanskelig det var å lære, for vi lærte det tidlig men over mange år. De som ikke lærte det hjemme, vel, de er det psykologene som tar seg av. Vi vil gjerne ha mindre å gjøre av denslags.

Svaret Juul kommer med, viser med all ønskelig tydelighet at han kan ikke dette. Han har ikke kompetanse til å veie fordeler og ulemper ved bruk av token economies på en faglig forsvarlig måte. Da gjør han det han gjør når han ikke vet (og i dette tilfellet mest sannsynlig ikke engang vet at han ikke vet) – han snakker innsender etter munnen.

Send fyren tilbake til Danmark. Han har gjort nok skade.

11 thoughts on “Send Jesper Juul tilbake til Danmark!

  1. Jeg er for belønning, spesielt etter å ha jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien.
    For et år tilbake havnet jeg i en diskusjon med en "pro-Jesper" som var rask med å påpeke at dette med belønning bare var noe tull. Etter mye diskusjon frem og tilbake, så ble det veldig viktig for meg å forklare at det jeg opplevde ved bruk av belønning fungerte godt. Og da kom det fram – det var fordi dere som håndterte denne belønningen var flinke til å anerkjenne og forklare hvorfor de fikk belønningen! Nå vet ikke jeg om det var en slags mellomvariant, men vi klarte i alle fall å legge stridsøksen død i mellom oss etter å ha fastslått viktigheten av å forklare hvorfor belønning gis hver gang den gis. I etterkant er jeg fremdeles for belønning, men jeg innser at dette med å gjøre det klart for barn og ungdom hvorfor de får belønning – det er rimelig vesentlig! Dette er noe man skal sette av tid tid og prioritere,- ikke slurve med.

  2. Vel, jeg er lærer, og kan nok kanskje ikke lære deg noe som helst.
    Men jeg kan jo spørre deg.

    Kan du forklare leserne hva som skjer med indre motivasjon til en person, når den mottar lovnader om ytre stimuli i alt fra penger, bonuser, lov å gå ut av klasserom når kjeder seg, lov å få fallskjerm når vedkommende er uønsket etc.
    Masse forskning på dette i indre og ytre motivasjon- og som dyktige som deg nok har fått med seg, men kanskje bare glemte å nevne i forbifarten.

    Dessuten så hvorfor så opphengt i ytre belønning, knapper og glansbilder? Hele lekerommet blir jo fullt av belønninger. Hvorfor ikke gå rett på det som virkelig motiverer som i å øke mestringstro, øke self efficacy og øke forpliktelse/ tilhørighet til fellesskap stødig og godt tilrettelagt av ansvarlige, varme og gode voksne.
    Det liker jeg. Både som foreldre, familiemedlem, lærer, lagleder og student.

    Jeg er nysgjerrig på konsekvenspedagogikk, avtaler og samarbeid, når det gjelder straff.

  3. Interessant diskusjon.

    Jeg syns både time-outs og pogs er en merkelig adferd å møte det man kaller for uønsket adferd på. Jeg har tro på møtet mellom forelder og barn, og kommunikasjon som nærmingsmåte. Å se og bli sett, kortene på bordet uten opplevelse av evt skam. Dette fordrer jo at foreldre kan se sine barn og hva de signaliserer, og også bære evnen til å være oppriktig med seg selv.
    Dette anser jeg som en god måte å møte ethvert verdig menneske på.

    I det man kaller for uønsket adferd ligger det ofte en skjult kommunikasjon, og når dette oversees- og gjerne isoleres uten anerkjennelse- blir det som å hoppe bukk bortetter veien, og tro at man følger noen- her: oppdrar sine barn- på denne veien.

  4. Jeg gruer meg til å sende mine barn på ett og tre år inn i et umenneskelig belønning / straff-system som ikke gjør annet enn å fjerne indre læreglede, nysgjerrighet og motivasjon. Jeg vil at mine barn skal gjøre gode gjerninger og som forventet fordi de vil, kan og ønsker, ikke fordi de får et klistremerke eller en "Pog" for det. . ! Hva slas barn er vi i ferd med å produsere?? Ytrestyrte nikkedukker som gjør noe kun fordi de får belønning??

    Time-out er straff, ja! Uansett hvordan man gjennomfører det, er det en straff som signaliserer at "Når du ikke gjør som jeg vil, da elsker jeg deg ikke". Det er ett hjerterått sleipt oppdragertriks som helt sikkert virker. Man får garantert barn som gjør som man vil. Men man mister barn som man får ekte god kontakt med, fordi man signaliserer at her hjemme hos oss får du bare kjærlighet hvis du er sånn som vi vil. Er du ikke det, nei, da er du ikke OK. Hvis målet er lydig barn, så er det helt greit. Men er målet selvstendige, ansvarlige barn, må man som forelder faktisk leve med at barnet ikke ALLTID gjør som man vil. Det er læring i det også!!!!!!

  5. Det å uttale" send jj tilbake til "der han kommer fra" sier mye om deg. Du behandler jj utsagn som teknikkomtale, du har ikke forstått han. Det krever mye å forstå, de fleste pedagoger har problemer med det, di får med seg exempler, og innfører teknikker og alt blir ufulstendig. Jj jobber for kempler institute, les deres verdigrunnlag, det er dypt og godt og er et grunnlag det er verd merke seg, reflektere over. Gjør livet bedre levelig å forså grunnlag.

  6. Jeg har allerede beklaget formuleringen, jeg vil ikke danskene så vondt selv om det kan virke slik, men de er nå ansvarlige for ham i den forstand at de har fostret ham. Jeg er åpen for forslag til andre steder å sende ham.

    Jeg synes ikke han har noe med å koste på seg et verdigrunnlag før han har fått nok faglig tyngde til å forstå hva de andre snakker om.

  7. Å være for eller mot belønning er en total meningsløs diskusjon. Belønning er et uvitenskapelig begrep, som ikke er definert. Det brukes ofte som en erstatter for begrepet forsterker, og dersom man skal tro JJ mener forsterkere blir nesten diskusjonen enda mer meningsløs, fordi forsterkning av responser med det resultat at atferd øker eller opprettholdes i frekvens, er et så til de grader gjennomdokumentert vitenskapelig funn, at det blir like meningsløst å være for eller mot det som om noen skulle være for eller mot tyngdekraften. Men den praksisen der belønning eller forsterkere settes i system for å endre atferd, det kan diskuteres. Ikke som fenomen, men som metodisk bruk i den enkelte situasjonen. Og der er det utvilsomt slik at en del bommer på sin bruk, og ender opp med "gulrotterapi", endrer betingelser eller legger opp til for tynne eller rike skjemaer. Eksepler på dette er lette å finne, men oftest blant "såkalte" atferdsanalytikere som ikke har særlig kompetanse om hvordan dette bør gjøres. Dette er tross alt vitenskap. Hvem som helst skal heller ikke leke med kjemikalier på kjøkkenet, men det er jo ikke stoffene sin skyld dersom noen blander de galt, og kjøkkenet går i luften…

  8. Fredheim sier det godt: "Hvem som helst skal heller ikke leke med kjemikalier på kjøkkenet, men det er jo ikke stoffene sin skyld dersom noen blander de galt, og kjøkkenet går i luften…"

  9. Jeg trodde først du snakket om hundetrening jeg, for et fantastisk syn du har på barn gitt.
    "Nå var du flink til å løse regnestykket Hans, nå får du leke med ballen i tre sekunder!"

    Artig å fastsette barnets verdi og kompetanse ut i fra antall pogs! Virkelig banebrytende………

    Ser jo fra informasjonssiden din at du virkelig har kometanse på dette området også:

    Jobbet som fagansvarlig for organisasjonspsykologi hos Psykologtjenesten AS. Jobbet med IT-teknologi og -kultur i Veritas i fem år. Startet og ledet prosjektet som førte fram til DNVs
    sertifikat for brukere av arbeidspsykologiske tester. Jobbet i fire år rekrutterer og rådgiver i Dignus rekruttering og rådgivning.

    Eller ikke…………. Det at du har tre barn har er ivirkelig kke grunnlag nok for disse påstandene du kommer med, virker mer som om at du har hekta på Nanny 911. Dine verdier ble stadfestet som udugelige og destruktive for flere tiår siden. Kanskje på tide at du utvider din såkalte kompetanse på dette området, før du later som om at du har noe som helst innsikt i det psykologiske fagområdet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *